Lokalavis for Åsane og omegn!
  • ROLLER: Når man gifter seg, trer man inn i forskjellige roller: Den som lager maten, den som rydder og vasker, den som betaler regninger, den som skifter dekk, skriver gjestekommentaren, Kjersti Jørgensen Sandnes. (Tegning: Sigve Solberg)

Horer på rommet?

Når man har vært gift en stund, legger man seg til de særeste vaner. Og noen av oss kvinner har kanskje en tendens til å sy litt puter under armene, ikke bare på våre barn, men også på våre ektemenn.

Når man gifter seg, trer man inn i forskjellige roller: Den som lager maten, den som rydder og vasker, den som betaler regninger, den som skifter dekk. Etter noen år i ekteskapet er som regel rollene fordelt, og ofte fastlåst.

Sånn har det vært i generasjoner, og når det gjelder mat og husarbeid var vel generasjonen før meg rimelig opphengt i hvilke roller de hadde. Min generasjon har da heldigvis menn som kan tvinges til både husarbeid og matlaging. Spesielt det med mat var vel i stor grad generasjonen før meg.

Ta for eksempel da min mor skulle inn og få seg en ny hjerteklaff. Det ble litt oppstandelse da, fra oss barna, ikke for min mor som skulle på sykehus og gjennomføre en stor operasjon. Neida, hun ble jo ivaretatt av profesjonelle. Nei, vi var bekymret for vår far, vi - for hvordan i alle dager skulle han få i seg mat uten vår mor der hjemme? Vi diskuterte og la planer for å berge ham fra «hungersdøden», og de første dagene fikk han mat levert på døren og tok fryseboksen og min mors ferdiglagde produkter til hjelp. 

Da det var gått noen dager, slappet vi litt av, og tror du ikke vår far kjørte på fiskebutikken og kjøpte røkt blåkveite som han tilberedte selv. Dagen etter ringte han for å be om oppskriften på kjøttkaker! Han laget både kjøttkaker og saus fra bunnen av, og vi måtte beskjemmet innse at han slett ikke var tapt foran en brødboks, han kunne faktisk lage mat.

Man inntar altså forskjellige roller i ekteskapet, og i mitt er det jeg som er reiselederen. Jeg bestiller og holder orden på tider og billetter, sånn har det alltid vært, og derfor ble jeg muligens en smule overbeskyttende da Gubben skulle på tur helt alene. Ikke at det var første gang han dro på tur uten meg, men denne gangen var det bare han, og ikke en stor gjeng som «tok vare på ham».

Gubben dro til Hønefoss for å se til at Åsane skulle holde seg i Obos-ligaen. Og han skulle ta toget bort helt alene. Jeg kjørte ham til stasjonen, og på veien inn fikk han tiraden med formaninger. «Har du billetten, og visakortet? Telefonen? Husket du laderen? Pakket du Åsane-genseren nå da? Har du med mat? Hva! Da må du kjøpe, sikkert best å kjøpe i kiosken, husk det er veldig dyrt på toget.» Gubben flirte nok litt oppgitt i skjegget av meg, og for å bøte litt på mammarollen jeg hørte at jeg hadde inntatt, slengte jeg til slutt av meg på spøk: «Og husk: Ingen horer på rommet!»

Gubben dro, og jeg gikk på jobb. Men i lunsjpausen kom tankene over meg igjen. Hva om han nå sovnet på toget. Det var jo lett for å sovne når toget kjører med sin monotone dæ-dang, dæ-dang, dæ-dang…

Jeg fant ut det var best å sende en melding for å høre at han var våken og ikke plutselig våknet i Drammen! Drosjebil fra Drammen til Hønefoss var sikkert ikke billig. Jeg sendte av gårde en tekstmelding, og svaret kom ganske kjapt tilbake. Han var våken, men toget var forsinket, så han hadde tatt seg en øl til trøst. Enda godt han var våken, tenkte jeg og gikk tilbake på jobb. Men så kom tankene over meg igjen. For hva hvis! Hva nå om Gubben nå ble litt yren av den pilsen, og kanskje tok en til. Før jeg visste ordet av det vaset han antagelig rundt i Hønefoss og prøvde å huske på alle formaninger han hadde fått med på veien.

«Skavvi she….hikk…det var mat! Jo, mat har eg kjøpt, åsså var det noe med horer, ka var det hon sa, skulle eg ha horer med på rommet? Jaja, det er vel best å gjøre som hon har shagt. Hallois der, vet du kor eg får tak i shånne horer til hotellrommet?»

Noen ganger bør man tre ut av rollen sin i ekteskapet. Og av og til bør man slutte å tenke så mye.

 

Kjersti Jørgensen Sandnes