Lokalavis for Åsane og omegn!
  • FREDAGSGJESTEN: Kine Charlotte Solend.

Vi lever som fremmede

Det var mens jeg postet høydepunkter av livet mitt på Facebook at det faktisk gikk opp for meg: jeg var ikke ærlig.

Eller det vil si; det jeg la ut var sant, men jeg holdt noe igjen. Det som ikke var fullt så positivt, det som viste en sårbar side av meg, valgte jeg å holde tilbake. Hvorfor?

Facebook og Instagram har denne julen flommet over av glansbilder av familier og venner. Familielykken er redigert. Vi ser tusenvis av lykkelige smil. Tårene og fortvilelsen noen gjennomgår før, under og etterpå får vi ikke vite noe om.

Vi lever som fremmede. Vi prøver å være gode nok, vi vil bli likt og vi vil bli elsket. Vi maler fjes, som om det noensinne vil gjøre oss bra nok. Vi flykter fra følelsene våre. Vi haster rundt og prøver å være perfekte nok, vi gjemmer vårt indre og ubevisst lyver vi til hverandre bare for å være gode nok å bli elsket. Og mens vi gjør det, vokser barna opp. Klarer vi å lære dem at de er gode nok, at de er vakre nok? 

Det er absurd hvordan vi kjøper oss midlertidig glad, frisk, pen, flink og sterk nok. Det burde bli «in» å være så ekte som mulig. En ting er sikkert: vi vet ikke hva som ligger bak de idylliske sidene folk velger å vise av seg selv og sitt. Hvem tror vi at vi er? Hvem prøver vi å være? Hvem er du når du ikke har noe?

Slik satt jeg og tenkte da det slo meg: Hva skjer hvis jeg poster hvordan jeg faktisk har det nå? På Facebook og på Instagram. Et bilde som viser at jeg har hatt en dårlig dag, at jeg ikke føler meg bra, at jeg føler meg ensom uten å være det. En usminket side. Hva om jeg legger ut et bilde som jeg ikke er fornøyd med - kan dette bidra til at man forstår at balanse innebærer også smerte? Hva vil folk synes om meg da? Livet går jo opp og ned. Jeg kjente at dersom jeg lot være å poste det, ville det vært fordi jeg tenkte på hva andre synes om meg. Det er noe jeg ikke vil la styre mitt liv. Jeg kjente det i magen med det samme. Mens alle andre virker å være så lykkelige og perfekte, så skulle jeg innrømme dårlige dager? Hvorfor ikke? Følelser er det som gjør oss ekte. Smerte skaper lykke. Åpenhet sletter ensomhet.

Jeg postet derfor et bilde av at jeg gråt. Jeg innså at det var like lett å ta en selfie da, om ikke lettere.

Å være tilstede er min medisin. Det å tørre å føle, både opp- og nedturer. La seg rive med, tenke seg om, feile og lære, erfare og bevare. Spre glede og åpenhet.

Derfor deler jeg også dette: Jeg er lei meg når jeg er lei meg, men jeg er ikke lei meg for at jeg er det. Jeg er takknemlig for at jeg får føle og får det ut.

Bli med og spre åpenhet. Ta deg tid til å føle det du føler på godt og vondt. Ingenting er vakrere. Pusten kan forandre verden.

Det var befriende å vise en mer helhetlig side. Jeg håper at verden går inn for å være mer ekte, og viser barna en bedre vei.

Vi er gode nok som vi er.

 

 

 

Relaterte saker