Lokalavis for Åsane og omegn!
  • FREDAGSGJESTEN: Gunnar Låstad.

Jeg bøyer meg i støvet

Det som Åsane gjør nå har de klart ved å ta vare på holdningene, kameratskapet, samholdet og entusiasmen. Det har vært resepten, og det gleder meg.

Etter at den viktigste årsaken for at eg var på Åsane fotball sine kamper, altså min sønn Ørjan, ga seg, er det ikkje mange kamper eg har sett. Har selvfølgelig fulgt med, rett og slett av fotballinteresse, men det har blitt mer generelt for meg, fotballinteressen har dabbet av de seinere år. Har holdt meg oppdatert i gruppen DER WAFFEL som er supporterklubben til Åsane. De gir aldri opp de, og det er imponerende.

Ellers bli det en del kamper på fjernsynet selvfølgelig, og en kjempetur til Liverpool i fjor der Liverpool slo Tottenham 4-0 og «You’ll never walk alone» med fullt trøkk over stadion før kampstart. Men det ble med det i 2014.

Holdt på å glemme Vossa-cup i fjor, det var jo kjempegøy med et barnebarn som debuterte, sammen med resten av den idrettsinteresserte familien til eldste sønnen min. Voss er en flott bygd å vokse opp i. Aktiviteter sommer som vinter, og alt skjer i nærområdet.

Bergen Nord (eller Norna Salhus) er klubben i mitt hjerte dersom eg må velge, men der er eg også blitt slapp, beklagelig vis.

Eg lar meg likevel imponere av Åsane fotball og lagets fremgang. På fantastisk vis har de jobbet seg tilbake etter nedrykket takket være iherdig innsats fra entusiastene i klubben, som ikkje er blitt fristet til dyre innkjøp, men har fått med seg lokale talenter som er i starten av karrieren. Og ikkje minst: Laget består stort sett av bergensere, det er vel bare Jahn-Ove Wiik som er utenbys fra.

Jeg husker godt avslutningen i nedrykkssesongen. Lørenskog i siste kamp. Kampen ble spilt i Vestlandshallen. Med seier ville de klara seg, kunne egentlig tape også. Før kampen lå de over streken. Men tapte gjorde de, 2-1 for Lørenskog, det kunne vært greit. Men så fikk Skeid dette målet som avgjorde. Syv minutter på overtid scoret Skeid målet som gjorde at de holdt seg i divisjonen, og Åsane rykket ned. Det var helt stille i Vestlandshallen, heller ingen lyd fra speakerbua. Spillerne stod på banen og ventet på resultatet fra Oslo. Mikrofonen ble slått på og speaker sa bare: «Skeid vant 2-0. Åsane rykker ned. Takk for meg». Alle var søndersknust, spillerne datt rundt på banen med hodet gjemt i hendene, gråtende, fortvilet, kunne ikkje tro at det. Thomas Lund skulle til Brann året etter. Synest fryktelig synd på han, tenk å kunne slutte i Åsane med tilfredshet og vite at det ble 1. divisjon for kompisene året etter og. Men sånn ble det altså ikkje.

Sånn var det i Åsane de årene; kompiser som hadde spilt sammen i åresvis ble kronet med opprykk. Sammen. Året etter var de sammen om fortvilelsen. Klubben klarte å reise seg, en klubb som ikkje ga opp, men satte seg et klart mål om nytt opprykk. Spillerne er én ting, men alle rundt har gjort en formidabel jobb. Og dette har de klart ved å ta vare på holdningene, kameratskapet, samholdet og entusiasmen. DET har vært resepten, og det gleder meg. Det er flere, men eg kan ikkje unngå å nevne Svein Skei. Han har et stort, oransje fotballhjerte.

Per dags dato ligger Åsane øverst på tabellen. La oss håpe klubben unngår for mange skader, da vil dette gå bra, og selv om ting etter hvert vil normalisere seg i divisjonen så håper eg og tror at denne sesongen ikkje blir en kamp for å overleve i divisjonen.

Eg kommer nok og ser kamp, og la oss håpe at flere vil støtte bydelslaget vårt.

Eg bøyer meg i allefall i støvet.

 

Som Liverpool-supporter har eg lyst å ta med denne. Det var Liverpool-legenden Bill Shankley som sa det:

«Some people believe football is a matter of life and death,

I am very disappointed with that attitude.

I can assure you it is much, much more important than that.»

 

 

Relaterte saker