Lokalavis for Åsane og omegn!
  • LEVER DRØMMEN: Geir Henning Hopland har fått være med på mye spennende siden han brøt ut av tømreryrket. Nå vender han snart blikket mot England der spennende prosjekter kan vente ham. – Det var dette jeg drømte om da jeg bodde i Åsane, og jeg føler meg heldig som kan si at jeg har fått oppleve drømmen.

– Jeg lever ut drømmen

De siste årene har vært innholdsrike for Geir Henning Hopland. Med storsuksessen Frikjent på CV-en har han til og med blitt en helt i sønnens barnehage. Nå venter en spennende fremtid med nye prosjekter og et flunkende nytt familiemedlem.

Geir Henning Hopland er til daglig bosatt i hovedstaden sammen med sønnen og samboeren, men da han var innom Bergen for å løpe halvmaraton fikk han tid til kaffe og en liten oppsummeringsprat med Åsane Tidende.

– Hvordan har du det om dagen?

– Jeg har det veldig bra. Jeg skal bli pappa for andre gang, og det er gøy å se at det har gått veldig bra med Frikjent. Det var dette jeg drømte om da jeg bodde i Åsane, og jeg føler meg heldig som kan si at jeg har fått oppleve drømmen.

Hang på Roalds video

Hopland vokste opp i Bruskedalsreset på Rolland. At det var nettopp regissør han skulle ende opp som, visste han nok ikke som barn. Men interessen for film og tv var stadig voksende. Som liten var han særlig fascinert av Gutten med gullbuksene som gikk på NRK, og han ble betatt av Majka, jenten fra verdensrommet. Mest imponerende er det at han laget sine egne filmfremvisere som syvåring.

– Jeg tegnet bilder på matpapir, og brukte hjulene på lekebiler til å snurre rundt. Det virket jo ikke, men jeg hadde en idé om hvordan det fungerte.

Godt å vite er det også at filmsmaken endrer seg med årene.

– Jeg begynte å se mye film da jeg var tolv, tretten år. Vi pleide å gå ned til Roalds video og leie de siste blockbusterne. Vi lo av filmene som hadde vunnet priser på filmfestivaler, og hvis de varte i over 1,5 time eller ikke var laget av Hollywood-selskaper, var de helt uaktuelle for oss, ler han.

Svenskene ser til Norge

Mye har endret seg siden den gang. Senere i tenårene begynte Hopland å se film på Bergen filmklubb. Da fikk han øynene opp for kvalitetsfilmene, og de siste årene har han selv bidratt til kvalitet på de norske fjernsynsskjermene.

– Hva synes du om utviklingen innen norsk film og tv?

Ganske nylig skypet jeg med en svensk produsent, og han fortalte at de så til Norge. Her er det mange spennende ting på gang, og det er en jo en god indikasjon. Danskene har vært veldig gode på film, og spesielt Thomas Vinterberg, Per Fly og Nicolas Winding Refn har gjort mye bra. Der har vi litt å gå på, men vi nærmer oss.

Frikjent ble sett av over en million da den nylig hadde premiere i Sverige, og Lilyhammer gjør det fremdeles godt i USA. Da gjengen spilte inn scener til sesong to i New York, ble samtlige skuespillere gjenkjent opptil flere ganger.

– Med Lilyhammer skapte vi noe norsk og unikt, og det er nok veien å gå. Vi er produktive for tiden, og det er mye spennende på gang.

Inspireres av bøker

I Frikjent har Hopland som konseptuerende regissør satt stilen til serien, som de andre regissørene må følge opp og rette seg etter. Dermed var han tungt inne i førproduksjonsfasen, og var med på utvelgelse av skuespillere og utformingen av regikonseptet. Alt fra valg av fargetone til bakgrunnsmusikk, er med på å sette stemningen og gi publikum den følelsen serieskaperne ønsker.

– Hva inspirerer deg?

– Jeg leser mye, og spesielt mange norske bøker og noveller. Ellers blir jeg inspirert av bilder og fotografier, venner og familie, og hendelser i livet.

Det begynte allerede da han var liten og lekte cowboy og indianer sammen med kameratene. Det holdt ikke å binde en fjær rundt hodet og finne frem en lekepistol. Noe mer måtte til.

– Jeg sydde egne kostymer, og så for meg hele verdenen i hodet. Jeg lekte også stuntmann for å imponere jenten jeg likte, og kastet pinner opp i luften for å la de treffe meg i hodet på vei ned. Det virket derimot ikke.

Barnehagehelt

I ukene som Frikjent har blitt sendt på TV2 har han fått mange spørsmål fra nysgjerrige tittere. I sønnens barnehage ble han nesten utropt som helt. Nå er siste episode sendt, men underveis var det mange nysgjerrige mødre og fedre som ønsket et hint om hvem den skyldige var.

– De tullet mye med meg, og sa at de skal skjenke meg full for å få meg til å røpe morderen.

For gjetting blir det mye av. Det er nesten konkurranse i å finne ut hvem som er morderen i serier som Frikjent, og med erfaring vet vi at det ofte er personene vi i starten utelukker.

– TV-publikummet blir smartere og smartere, og det må man være klar over når man skriver manus.

Hopland ser selv mye serier sammen med samboeren.

– I det siste har jeg sett The Missing, The Americans, Bloodline og den svenske Jordskott. Jeg har en liste på mobilen over alt jeg skal se. Før leste jeg alltid ferdig bøkene jeg startet på, selv om jeg ikke likte de første sidene. Nå har det endret seg, og det samme gjelder serier. Det blir litt nådeløs titting.

Kunstnerisk triumf

– Hva er du mest stolt over så langt i karrieren?

– Jeg er veldig stolt av tv-serien Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? som ble sendt i 2011 på NRK. Det var på mange måter drømmeprosjektet, og der fikk jeg frie tøyler. Det var en kunstnerisk triumf. I tillegg er jeg selvfølgelig stolt over at Frikjent slo an. Der har jeg jobbet mye med karakterene, og fått tilføyd en del som ikke sto i manus. Jeg trives aller best når jeg får frihet og tillit. Det viktigste er det å skape noe; å få kred bryr jeg meg ikke så mye om.

Det er ikke uvanlig at regissører gjør såkalte cameos i prosjektene sine. Det vil si at de dukker opp i bildet, ofte med en replikk eller to. Hopland er både å finne i Lilyhammer, som et medlem av et sangkor, og i Frikjent som en taklegger.

– Jeg sørger også for at en av karakterene alltid har navnet Thomas Hatlestad, som en gest til kompisen min.

Hanskes med mye rart

Som regissør er samspillet med skuespillerne av høy betydning, og det er et par vesentlige forskjeller mellom norske skuespillere og amerikanske rockestjerner som Little Steven.

– Han var jo som et stort barn. I starten av innspillingen la jeg merke til en gigantisk campingbil som sto parkert over fem plasser, og jeg tenkte det måtte være noen turister som skulle få slite på de norske veiene. Så fikk jeg like etterpå vite at Steven var sur fordi traileren hans var for liten, og han nektet å gå inn i den. Han var nok vant med andre og mer amerikanske forhold fra Sopranos.

– Er slik oppførsel irriterende?

– Man skal jo sørge for at skuespillerne føler seg vel, men det er klart; man må hanskes med mye rart.

Etter sommeren vil han fordype seg i manuskripter fra England. Hans nåværende prosjekt er den andre sesongen av Det tredje øyet.

– Dette blir første gang jeg gjør ren krim, og det var spennende å bli spurt. Manuset begynner å bli veldig bra, og jeg kommer til å gjøre noen episoder innimellom.

Imponert av Åsane

– Helt til slutt: hva synes du om prestasjonene til Åsane fotball?

– Det er jo fantastisk. Nå Liverpool og Brann gjør det dårlig, så kan man se til Åsane. Jeg tekstet nettopp med en annen kamerat som er fra Åsane og bor i Oslo at vi skal komme å heie på Åsane når de besøker Bærum i slutten av mai.

Av

Martine H. Leknes

Relaterte saker