Lokalavis for Åsane og omegn!
  • MORGENFUGL: –  Jeg står opp en time før resten av familien, slik at jeg kan øve på gitaren, sier Mads Berven.

Jazzen rundt på 50 minutter

– Dette er musikk med geografisk lange referanser, sier gitarist Mads Berven fra Eidsvågneset, som nå er ute med sin andre soloplate.

Det nye bandet (og platens tittel), Zplint!, er nettopp en referanse til de reisekulturene som veldig mye av vår tids musikksjangre har utspring fra.
– Dette er langstrakte kulturer som går langt tilbake i tid over et stort område.

– Er det en hjemløs musikk du lager?
– Jeg vil heller si at den hører hjemme flere steder.

Jakten på den rette tonen

Bervens gitartone er satt sammen av musikk som strekker seg fra India til det moderne Europa. Han er blant annet inspirert av det indiske strengeinstrumentet sitar, som har lang «sustain» - et begrep Berven mener at vi ikke har noe godt norsk ord for.
– «Etterklang» blir litt upresist. Sustain handler om varighet av tonene, og hvordan de utvikler seg, forklarer han.

For å finne frem til denne tonen, har han lyttet både til indiske musikere som Ravi Shankar, de latinamerikanske komponistene Leo Brouwer og Heitor Villa-Lobos, klassisk europeisk gitarmusikk - og ikke minst jazzgitaristene Wes Montgomery og Django Reinhardt.
– Jeg var på turné i Tyskland da jeg kom over en Django-plate, forteller han.

– For meg var dette ukjent musikk, og jeg fikk en dragning etter å finne ut mer om den; om tonen hans, spillingen, hvor denne musikken kom fra.

– Django gikk dypere

Referansene hans frem til da gikk mer i retning mer eller mindre kjente jazznavn som Miles Davis, John Coltrane, Pat Metheny og John Scofield.
– Django var annerledes; en ny vei inn i jazz som på en måte gikk litt dypere og litt lenger tilbake.

En del av Djangos spesielle spillestil kommer av at han ødela to fingre på venstrehånden under en brann i campingvognen han bodde i. Dette gjorde at han måtte lære å spille på en helt ny måte, der gitarsoloene ble avlevert kun ved hjelp av de to friske fingrene.

– Jeg vet ikke om noen andre musikere som har vært utsatt for noe så krevende, sier Berven.
– Han levde for å spille, og måtte finne en ny måte å få ut musikken på. 

Ekkoet etter jazzens største

Wes Montgomery er en annen jazzgitarist som har inspirert ham mye.
– Det spesielle er at han kun bruker tommelen. Tonen hans er litt annerledes enn Djangos; en litt rund og malende klang, og uten så skarpe «ping». Tonene deres rommer så mye, man må nesten bare høre på det.

Det er ikke vanskelig å høre ekkoet etter de store musikerne i Bervens eget uttrykk, ikke minst på den ett minutt lange, litt dvelende, gitarsoloen som åpner den nye platen. Så går det rett over i en rik og fremoverlent tablainfluert beat (spilt av Jarle Vespestad, med solid støtte fra bassist Torbjørn Hillesøy).

Jørgen Mathisen henger seg på med klagende saksofontoner, som etter hvert flettes sammen med Bervens lekne og lett surklende gitartoner. Skal jeg sammenligne med noe, må det være Ry Cooder som jammer med John Coltrane og rytmeseksjonen i Transglobal Underground.

Anerkjente musikere

– Er dere en fast kvartett?
– Ja, noenlunde. Vi har jobbet med denne platen i flere år. Olav Dale var med i noen innledende runder, men så ble han syk og døde. Jeg spilte mye med han de siste årene. Han var en av de aller fremste norske saksofonistene.

Jørgen Mathisen kom så inn i stedet. Han er fra Oslo, spiller både sopran- og tenorsaksofon og har fartstid med band som Zanussi og The Core. De to studerte samtidig på Musikkonservatoriet i Trondheim, men begynte først å spille sammen senere.
 – Han er svært anerkjent innen improvisasjons-kretser, sier Berven, og beskriver Mathisen som en musiker som trekker linjene tilbake til John Coltrane, Albert Ayler og Pharoah Sanders.

Kaizerens svigerfar

Jarle Vespestad er muligens bandets best kjente musiker, med fartstid både i Supersilent, Farmers Market og Tord Gustavsen Trio. Berven ble kjent med ham i fjor i Etne, der han, sammen med Ola Kvernberg og Eirik Are Andersen, var med på innspillingen av en plate med Kjell Reianes - produsert av svigersønnen Janove Ottesen. Men det er en annen historie. Vespestad skaper, sammen med bassist Torbjørn Hillesøy, «et fantastisk groove», ifølge Berven.

– Det viste seg også at de to kjente hverandre fra før, og hadde spilt mye sammen i Trondheim tilbake på sent 80- og tidlig 90-tall.

Monolog og dialog

– Hvordan vil du beskrive musikken? Hva handler den om?
– Jeg prøver å få ut de følelsene jeg har inni meg. Dette kan variere fra dag til dag. Musikken gjør at du får uttrykt deg.

– Er det et språk?
– Det er en uttrykksform, på linje med ord. For meg fungerer det slik, at jeg får sagt mer når jeg spiller.

– Går du i dialog med publikum?
– Det blir litt monolog, men jeg merker at den energien jeg får tilbake blir som en dialog. Jeg har noe inni meg som jeg ønsker å vise til folk. Måten å vise det på er på spille musikk.

Får frem følelser

Det sies at Django Reinhardt kunne komme til et spilleoppdrag og si til bandet at han ikke ville spille siden han ikke hadde noe å melde akkurat den dagen. Slik er det ikke for Berven.
– Det er klart, det ville vært veldig ærlig, men jeg har aldri stukket fra en gig. Da setter jeg meg heller ned og finner konsentrasjonen, og tenker at her har faktisk folk kommet for å høre på meg. Det har jeg stor respekt for.

– Hva er det med musikk; hvorfor er det så viktig?
– Det er vanskelig å si. For meg fungerer det slik at jeg får roen av musikk. Forskjellige typer musikk resonnerer på forskjellige områder. Du har musikk som kan virke veldig affektskapende; får frem sterke følelser, og du har musikk som kanskje har mer appell til intellektet.

Naturens førstesangere

Musikk kan også ha alt dette i seg. Som eksempel på det trekker han frem den franske komponisten Olivier Messiaen (1908-1992).
– Det siste året på Musikkonservatoriet i Trondheim studerte jeg mye av hans musikk ut fra en jazzmetodisk tilnærming, der jeg prøvde å analysere den mer gehørsmessig.

– Messiaen brukte mye fuglesang i verkene. Er det en link til jazz der? Jeg tenker på disse tilnavnene, der du har Charlie «Bird» Parker, Coleman «Hawk» Hawkins og John «Trane» Coltrane?
– Jeg tror det; det går litt på hvor musikken kommer fra. Det er en del fenomener i naturen som kan oppfattes musikalsk, sier han, og regner opp hjerterytme, vann som sildrer, fosser som renner og klanger som oppstår ved å slå på noe.

Humor og musikk

– Slår du en spiker med hammer, kan du høre de stigende overtonene i treverket og spikeren. Når det gjelder fuglesangen, så er den utrolig variert, fra sangfugler til måkeskrik og kråker, som er litt mer rock’n roll. Jeg synes at skjoren og kråken har et ufortjent dårlig rykte som sangere. Vi har nok lært mye av å høre på fuglesang. Tenk på gitarlicks; slike ting man bygger en solo på. Det ligger ikke så langt unna.

– Er det fuglesang i din musikk?
– Ikke bevisst, men den ligger nok der som en fjern referanse. Fuglesangen har gitt menneskene et utgangspunkt for å lage en musikkultur som vi senere har utviklet på egenhånd.

– Hva med humor? Er humor i slekt med musikk?
– Helt åpenbart. Du har det med timing; du skaper på en måte følelser som kan bygge deg opp. 

Av

Magne Fonn Hafskor

Plateanmeldelse: Musikk med vinger

Det er gått noen år siden forrige album fra Åsanes lokale jazzstørrelse, Mads Berven fra Eidsvågneset. Den gangen presenterte han lys og sommerlig triojazz under den Prince-refererende platetittelen Mountains and the Sea (eller var det Åsane bydel han hintet til?)

Det nye albumet beveger seg i noe av det samme landskapet, men med helt nye musikere om bord blir uttrykket også annerledes. Trioen er i tillegg blitt utvidet til kvartett, med saksofon i tillegg til bass og trommer. Instrumentene trakteres av henholdsvis Jarle Vespestad (trommer), Torbjørn Hillesøy (bass) og Jørgen Mathisen (sopran- og tenorsaksofon).

Sistnevnte gjør mye for å ta denne musikken opp i en annen sfære; helt tydelig påvirket både av John Coltranes lange og himmelhøye klagetoner og Charlie Parkers trillende skalaøvelser. Riktig flott er det, spesielt når han går i dialog med Mads Bervens gitartoner. Enkelte steder er det vanskelig å si hvor de to solistene overlapper; de flyter rett og slett over i hverandre (hør åpningen av «Sol»), omtrent som ulike farger gjør i en akvarell.

Platen åpner i et landskap som kan minne om Ry Cooders filmmusikk til Paris, Texas, der den enslige gitaren synger en slik tørr og skjelvende ørkenblues hvor man forestiller seg skikkelser som danser rundt som i et fata morgana. Så kommer «karavanen», i form av Vespestads lett fremoverlente og litt østlige marsjbeat. Saksofon og bass legger seg til, og løfter det hele langt opp mot den stekende solen.

I dagens intervju med Mads Berven snakker vi litt om hvordan fuglesang har påvirket musikkens utvikling. Beviset får du her, når saksofonen finner små motiver som gjentas og varieres rytmisk (hør åpningen av «Ride»!), eller når gitaren svarer og utbroderer temaene som blir foreslått av saksofonen.

Samspill er ordet. Berven forteller at kvartetten har brukt lang tid på dette albumet, og det høres. Tempoet er til tider høyt, uten at noen skjærer ut andre steder enn oppover. Personlig liker jeg svært godt måten trommene er lagt langt fremme i miksen; det er nærmest som å be meg om å skru opp volumet.

Mot slutten av platen roer de det hele ned, først med «Blues for Mounts» (muligens en hyllest til Wes Montgomery). Her flettes gitaren og saksofonen helt sammen, begge lett surklende i uttrykket, som om de egentlig feller noen tårer. Best er likevel «Rays on Birds», som kommer helt til slutt. Her får også bassisten komme klart og tydelig til sin rett, mens saksofonen sprinkler noen fallende tonerekker over landskapet, omtrent som morgensolens første varmende stråler.

Og gitaren? Her er det regelrett fuglesang som spilles, eller rettere sagt, en fuglekonsert, der tydeligvis flere fjærkledde vesener får synge med, hver med sin lille sang. Slik sett er dette en nydelig oppsummering av hele platen: Har du vinger, kan du som regel fly. Zplint! befinner seg definitivt over skyene.

 

Relaterte saker