Lokalavis for Åsane og omegn!
  • FREDAGSGJSTEN: Kjersti Sandnes Jørgensen.

Hvor gammel er de gamle, og hvorfor blir ikke jeg eldre?

Alder er bare et tall sier de, men nå var jeg jo aldri særlig god i matte, så kanskje det er derfor jeg mister litt kontrollen over hvem som er gammel, og hvem som er ung?

Jeg ble så glad her en dag, da jeg møtte en dame jeg gikk på yrkesskolen med på butikken.  I vognen foran seg hadde hun en bedårende jente, på om lag to år. «Jøss, tenkte jeg, så herlig å få barn i voksen alder».

Vi havnet ved siden av hverandre i kassakøen, og jeg hørte hvordan hun konverserte med barnet sitt. «Har morfar gitt deg snop! Morfar er en luring».

Ikke verst, tenkte jeg, hun har tatt med sin far på handel, kanskje han er blitt enkemann. Snilt av henne å hjelpe ham å handle.

«Nå skal vi på lekeplassen, men først må vi hjem til mormor med varene».

Jaja, tenkte jeg, faren var ikke enkemann, moren orker sikkert ikke å gå på butikken, antagelig dårlig til bens.

Før hun avsluttet med: «Skal du og mormor gå og disse på lekeplassen? Skal vi det? Kom til mormor, du vennen» og i øyekroken så jeg henne løfte barnet ut av vognen, samtidig så jeg morfaren, som var om lag på Gubbens alder. Det var hun som var mormoren!

Jeg kjente meg plutselig gammel. Før jeg ristet litt på meg, og sa til meg selv at det måtte ha vært en som lignet på henne jeg gikk på skole med, denne damen var nok mye eldre!

Men selv om jeg føler meg så ung, kan jeg få de verste gammelmanns-tanker over meg.
Som da jeg var på jobb her hin dagen, og vekteren fra Securitas kom spaserende forbi, for åttende gang.

Vi nikket i samforstand til hverandre, og jeg kjente at ordene: «Alt vel!» var på vei ut av min munn. Jeg stoppet ordene, det holdt med et nikk. Men så kom det over meg, at det jeg egentlig ville, var at vekteren skulle ha en stav med en liten bjelle på. Denne skulle han ringe med, mens han ropte: «Klokken er 13.23! Alt vel.»

Jeg ble stående og se litt drømmende etter vekteren, mens jeg lurte på om dette var noe jeg kunne foreslå for senterledelsen. Før jeg kom til meg selv igjen og ble en tanke rød. Bare det å tenke på å foreslå noe sånt! For det er det som er så merkelig. Hvor kommer disse gammelmanns tanker fra da? Når jeg egentlig føler meg så ung? Jeg har jo ikke forandret meg et dugg fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det er klubbvenninnene mine levende bevis på. Når vi møtes, slår det meg at vi er like unge som da vi gikk på ungdomsskole!

Jo da, vi har da fått både hus og heim, barn og jobb, men det synes liksom ikke.

Når vi møtes, fniser og ler vi, snubler litt og erter hverandre, prater i et kjør og bryter ut i ukontrollert latter. Akkurat som da vi gikk på skolen. Vi oppfører oss likedan som før. Og når jeg ser på mine venninner, så ser de jo akkurat like ung ut som da vi gikk på skole sammen. Like ung som jeg føler meg.

Nå er jeg en både opplyst og belest «ung» dame, så jeg skjønner jo at andre kanskje ikke ser oss på samme måte. Men tingene har forandret seg. For da jeg var ung, var de i 30-40-årene «gamle». Og var de eldre enn det, var de senile og bodde på aldershjem.

Heldigvis går verden fremover, og regnestykket er nå et helt annet. Nå er det vi på 40+ som er de unge. 40+ er de nye 20-årene. Alt under 40 er barn! Barn som vi fnyser litt overbærende av. Også har vi de voksne. De voksne er de på  60+. Nærmer du deg 70, er du godt voksen.

De gamle er de på 80+.

Og skulle du nærmer deg 100, ja, se da er det på tide med rullator og pleiehjem. Så gjenstår det bare å se hvordan regnestykket igjen forandrer seg med årene,
og hvor gammel de eldre har blitt når jeg blir 60.

 

 

Relaterte saker