Lokalavis for Åsane og omegn!
  • TULL OM TID: Fredag 28. august er det premiere på Roar Brekkes nye show «All verdens tid». – Det er som å grave etter gull. Det kommer mye sand med på de første spadetakene, og så gjelder det å vaske til bare gullkornene ligger igjen, sier komikeren om skriveprosessen.

Om tidsklemmen og fluer i høy fart

I slutten av august går komiker Roar Brekke på scenen på Lille Ole Bull med sitt nye sceneshow «All verdens tid». Kanskje vil du kjenne igjen enkelte fakter og karakteristikker, for oddingen har bedrevet mye observasjon på Åsanes kjøpesentre.

Roar Brekke har hele 18 år å se tilbake på som komiker og moromann. Hans forrige soloshow var «Askeladden fra Odda» for tre år siden, som fokuserte på høydepunktene fra karrieren. I det flunkende nye showet vil tiden fungere som en rød tråd. Det velkjente begrepet «tidsklemma» er bare noe av det som vil bli diskutert fra scenekanten.

– Er vi virkelig i tidsklemma? Hvis du har 40 000 poeng på Candy Crush og har tatt 1400 selfies, så er det kanskje ikke snakk om en tidsklemme likevel.

Mentalt sterk

Det begynte i 1997. Da prøvde han seg som komiker i 30-årsdagen til en venninne. Det gikk fint, og ga mersmak. Videre bar det over til Nansen-puben i Bergen. Og så var det dags for standupernes hovedscene den gang, Christian Quart i Oslo.

– Jeg bombet så det holdt.

– Hva gikk galt?

– Nei, hva var det som ikke gikk galt? Jeg ble nok litt stresset da publikum ikke lo av de første vitsene, og da blir publikum stresset. Venninnen min, som nylig hadde fylt 30, var i salen, og hun prøvde så godt hun kunne å le, forteller han smilende.

– Men det er nok det som skiller klinten fra hveten. Man utleverer mye av seg selv når man står på scenen, og blotter personligheten sin. Er man sterk nok mentalt, så klarer man å fortsette.

Observerer i Åsane

Oddingen, som i dag er bosatt i sentrum, bodde i Mjølkeråen i en periode på fem år. For å være god på situasjonshumor, er det viktig å studere folk, og det gjør han gjerne på kjøpesentrene i Åsane.

– Både på Ikea og nå på nye Horisont har jeg sittet mye og observert folk. Jeg sitter heller der enn bak en pult. Så for meg er slike innendørs handlegater helt topp, for da er jeg i alle fall tørr.

Brekke har jobbet både i reklameselskap og i TV2, og i sin ungdom gikk han to år på folkehøgskole. Først ut var Romerike folkehøgskole, der han delte rom med Atle Antonsen. Året etter gikk han på Danvik sammen med Jonas Rønning. Han har derfor vært tett på komikken i store deler av livet.

– Hva synes du selv er morsomt?

– Jeg ler av de som er dyktig på situasjonshumor, de som gjør gode poenger ut av hverdagslige hendelser. Dagfinn Lyngbø og engelske Michael McIntyre er gode eksempler på nettopp det.

Tvilsomme tidsbegrep

Hva betyr to strakser, og hvorfor har vi egentlig skuddår? Og er det allment kjent at fluer holder tre ganger så stor fart som oss mennesker, som betyr at de faktisk ser oss i slow motion? Det er mye moro man kan gjøre ut av temaet tid.

– Det har jo skjedd store endringer fra da jeg var liten til i dag. Nå går alt mye fortere. Man kan jo ikke se på barne-TV i dag uten å nærmest få ADHD.

Brekke er kjent for å være en usedvanlig fysisk komiker, som ikke bare står rolig på scenen og prater.

–  Jeg kommer nok til å bli svett på ryggen, også i det nye showet, ler han.

Å grave etter gull

Når Brekke går på scenen fredag 28. august, er mesteparten selvskrevet. Men noe hjelp har han fått.

– Vanligvis liker jeg å ha full kontroll på alt av tekst, men til denne forestillingen har jeg fått noen tekstbidrag av André Ulveseter, Tore Haukenes og Kjetil Kooyman.

Noen av tekstene er allerede prøvd ut. Tiden fremover vil bli brukt til å skrive om, og gnikke og gnu til poengene sitter helt.

– Det er som å grave etter gull. Det kommer mye sand med på de første spadetakene, og så gjelder det å vaske til bare gullkornene ligger igjen.

Takknemlig jobb

Foreløpig er showet satt opp tre helger, men det vil være åpent for ekstraforestillinger.

– Hvorfor har du drevet med stand up så lenge?

– Det er ikke mange yrker der du går på jobb, får folk til å le, og så blir du applaudert på vei hjem. Men det burde kanskje vært slik for andre yrker også, avlutter han.

Av

Martine H. Leknes

Relaterte saker