Lokalavis for Åsane og omegn!
  • FADESE: Hvis man prøver å holde en fasade, kan det ende i fadese, skriver Kjersti Sandnes Jørgensen i ukens Gjestekommentar.

Fasader og feriefadeser

Det må jo sies, vi er ikke like unge som vi engang var, Gubben og jeg.

Men når vi drar på ferie føler vi oss likevel ung og fri, og selv om «barna» vi har med oss fikk egen stemmeseddel i posten her hin dagen, så har vi fremdeles barn med på ferie, og er således fremdeles for unge å regne.

Jeg har alltid hatt en lei tendens til å bli svært stressende og masete under selve reisen. Med flyplass, billetter, sikkerhetskontroll og transport til og fra hotell. Dette er noe jeg ofte får høre fra familien, så i år la jeg an «verdensvant globetrotter»-rollen. Jeg skulle holde meg rolig og avbalansert under hele turen, ingen hysterisk gammel kjerring skulle få ta over. Det varte helt til vi sto på flyplassen på Korfu.
Bussen var litt forsinket, og vi skulle med buss nummer 13, hadde en dansk Apollo-guide fortalt oss. En del mennesker sto og ventet mens noen gikk på busser som kom. Gubben og Guttene satt henslengt på en benk, jeg sto i giv akt, livredd for å gå glipp av bussen, men utad rolig og avbalansert. «Buss nummer 13, buss nummer 13», memorerte jeg i hodet mitt, «buss nummer 13, eller var det 12? Nei, det var da 13 hun hadde sagt, eller var det 12?»

Akkurat da jeg diskret skulle spørre Gubben om det var 13 hun hadde sagt, ropte en annen Apollo-guide, «Ingen flera som skal åka med buss nummer 12?» Hvorpå jeg uten å tenke meg om ropte høyt: «Jo, Jo, vi skal med buss nummer 12!»

 I det Apollo-guiden snur seg og begynner å vinke til bussen skjønner jeg at jeg har dummet meg ut. Det var jo buss nummer 13.

«Unnskyld, unnskyld, det var feil, det var feil, vi skal med buss nummer 13, unnskyld, det var feil!»

Til sist hører Apollo-guiden meg og får vinket bussen videre, hun smiler til meg og jeg kjenner jeg rødmer.  Men det er ingenting mot det som venter meg når jeg snur meg mot min familie som gliser oppgitt der de sitter på benken. «Det er feil, det er feil,» hermer Guttene med tynne pistrete stemmer. Så langt kom altså globetrotteren.

Men det var ikke bare meg – Gubben tråkket også i klaveret, for ikke å si stupte. Vi var på båttur en av dagene, to båter i lag. I en vik fikk vi muligheten til å bade. Fra båten. Etter å ha sett de litt eldre i den andre båten omtrent måtte ha båten opp på land for å komme seg opp igjen avbøyde jeg kjapt. Jeg satt godt der jeg satt, det gjorde guttene og. Men ikke Gubben. Med et lekkert stup entret han sjøen så det skvatt på oss andre. Han svømte eplekjekt omkring helt til vi skulle videre, og tok så godt tak i ripen på båten mens han enkelt heiste seg opp. Han kom bare halvveis. Fortvilet ble han hengende på ripen mens han prustet: «Old people! Old people» før han gled ned igjen i vannet. Båtføreren kom frem og ville gi ham en hånd, men Gubben ville nok helst klare dette selv, som han alltid hadde gjort, og tok skikkelig i der han heiste kroppen halvveis opp på ripen. Igjen ble han bare hengende, og igjen pustet han lett ironisk: «Old people! Old people!», som at det ikke var HAN det var noe galt med, det var bare noe med alderen som gjorde det!

Til slutt måtte han ta imot båtførerens hånd og fikk så vidt veltet seg over ripen på båten.
Episoden gikk slett ikke upåaktet hen, sånt glemmer aldri en kjær familie.

Enden på ferien satte jeg, da jeg intetanende kom inn i vestibylen på det flotte hotellet vi bodde på.
Fra sol og solbriller utendørs ser man først ikke så mye. Og det var nok derfor synet som møtte meg gjorde at jeg skvatt som jeg gjorde.

En flott dame i en hvit burka som dekket alt utenom øynene sto like innenfor dørene. Uforberedt som jeg var skvatt jeg derfor skikkelig. Jeg hoppet tilbake og slapp ut et lite dameskrik, før mitt antagelig allerede svakt røde ansikt ble enda mer blussende. Damen smilte med øynene, men tok et skritt tilbake, og jeg vurderte å komme med noen oppklarende fraser som: «I’m easely scared, not that you scared me, we also have burka in Norway….» Men heldigvis, jeg sa ingenting. Jeg smilte pent, med blussende ansikt, og gikk beskjemmet opp på rommet mitt.

Vi prøvde altså å opprettholde en fasade som verdensvante unge mennesker, kanskje litt for å imponere de nesten voksne barna våre.

Og endte opp med å skape fadeser som de unge i familien antagelig sent vil glemme.

 

 

Relaterte saker