Lokalavis for Åsane og omegn!
  • SJANGEROVERSKRIDENDE SAKSOFONIST: – Jeg har problemer med å slå meg til ro med én stil, selv om det sikkert kunne vært smart i perioder, sier Kjetil Møster. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

  • PÅ SCENEN MED DATAROCK: Fra støttekonsert for musikere som mistet utstyr og øvingslokaler da det brøt ut brann i Skuteviken høsten 2008. (Foto: Nina Aldin Thune)

  • PLATECOVER: Bandet Møster! er nå ute med sin tredje langspiller, med tittelen When You Cut into the Present.

  • JAZZ SPILT AV ROCKEMUSIKERE: – Dette er en veldig bra og fleksibel gjeng, som kan improvisere og følge musikaliteten, sier Kjetil Møster (foran). Bak (fra venstre): Hans Magnus «Snah» Ryan, Nikolai Hængsle Eilertsen og Kenneth Kapstad. (Foto: Andre Løyning)

  • MØSTER! PÅ NATTJAZZ 2013: Dette var den første konserten der Motorpsycho-gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan stod på scenen sammen med Kjetil Møster. (Foto: Oddbjørn Steffensen)

  • LENGTER NORDOVER: – Det har blitt veldig praktisk å kjøre til Åsane, men det er veldig dominerende med alle kjøpesentrene, sier Kjetil Møster. Han er oppvokst i Hordvik, og mener at flere burde oppdaget all den flotte naturen i bydelen vår. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Jeg har lov til å være snobb

– Jeg påberoper meg retten til å være snobbete, sier saksofonisten Kjetil Møster, etter en tirade mot måten hovedinstrumentet hans misbrukes innen dansebandkulturen. På fredag kom han med nytt album.

Jeg treffer Norges nest mest profilerte saksofonist dagen etter at Prince nok en gang overrasket hele verden ved å gi ut et album helt utenom de vanlige kanalene. Dette blir en naturlig inngang til samtalen, og vi prater litt om hvordan Prince etter hvert er blitt en artist som mer refererer seg selv enn skaper noe nytt.

Blander stilarter

– Prince er blitt en viktig del av musikkhistorien som det er vanskelig å komme utenom, mener Møster, som først oppdaget Prince gjennom hans fem år eldre brors platesamling.

Han var bare 10 år gammel i 1987, da mesterverket Sign ’O’ The Times ble sluppet, men husker det fortsatt som om det var i dag.
– Den platen sitter ennå, sier han.

Saksofonistens eget uttrykk er ikke direkte inspirert av Prince, men han kjenner seg godt igjen i måten å røre sammen ulike musikkstiler på.
– Jeg har problemer med å slå meg til ro med én stil, selv om det sikkert kunne vært smart i perioder, sier han.

– Det har bare blitt slik. Folk har sagt til meg at jeg ikke kan holde på slik; at jeg da bare blir bare litt god i mye forskjellig. Til det vil jeg si, uten blygsel, at jeg er veldig fornøyd med den nye platen.

Kremlag av musikere

Så har han også samlet et lite kremlag av musikere. Trioen han har i ryggen på det nye albumet er ingen ringere enn Motorpsycho-medlemmene Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar) og Kenneth Kapstad (trommer), samt Elephant9/BigBang-bassisten Nikolai Hængsle Eilertsen.

Bandet kom til i kjølvannet etter et bestillingsverk til Kongsberg jazzfestival i 2010, og slapp debutplaten Edvard Lygre Møster i mars 2013. Oppfølgeren, kalt Inner Earth, kom i fjor, mens det tredje albumet på tre år ble sluppet på fredag under den noe kryptiske tittelen When You Cut into the Present.

En stor porsjon jazz

– Er dette jazz spilt av rockemusikere?

– Det er absolutt en stor porsjon jazz, mer enn sist; litt slik nordisk jazz fra sent 60-tall og tidlig 70-tall, sier han, og ramser opp fire viktige referanser: Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen.

– Vi har holdt oss litt i den verdenen, med noen avstikkere i retning fusionjazz fra John McLaughlin og Billy Cobham.

– Miles Davis også?

– Å, jada, det er mye elektrisk Miles i uttrykket vårt. Coltrane også; det å tenke slike langstrakte groover som bygger seg opp.

Møster og mesteren

– Det er en rolig låt på albumet som minner veldig om en av Coltranes ballader.

– Du tenker på «Journey». Den er litt Coltrane via tidlig Garbarek, som igjen var superinspirert av Coltrane. Det er liksom det som er, å analysere musikken, bryte den ned til elementer som består av… alle er inspirert av andre som igjen er inspirert av andre. John Coltrane er min hovedledestjerne. Så kan jeg blande inn mye annet, blant annet heavy progrock fra 70-tallet. De første platene med Soft Machine var jo en slags Coltrane-jazz spilt med elektriske instrumenter.

– Prog og jazz har vel alltid vært beslektet?

– Ja, og jazz er også nært beslektet med soul og hiphop.

– Jeg har tidligere hevdet at jazz og hiphop er to sider av samme mynten; begge med en god groove i bunnen som man så kan rappe eller spille et soloinstrument oppå.

– Det er en bra sammenligning, men hiphop er mer avhengig av at du kjenner til kulturen; at du forstår det som rapperen refererer til.

Spiller trommepad

– Jobber du med noe med beats selv?

– Egentlig ikke. Jeg har laget litt filmmusikk, da har jeg spilt oppå beats. Den rytmiske grunnideen til låtene mine er også beats, men her har jeg gitt Kapstad stor frihet.

– Bruker han elektronikk?

– Nei. Jeg har brukt det litt live, men da spiller jeg trommepad med fingrene, slik jeg gjør det med Datarock. Det blir litt det samme; jeg komponerer en rytmisk struktur med visse muligheter som Kenneth får utfolde seg med som han vil.

– Det høres mer ut som jazz.

– Jazz er nok en av hovedbestanddelene, definitivt. Men det er noe med definisjonene. Enkelte sier at det ikke er kommet noe ny jazz siden 1967, og påstår at all jazz må være swingbasert akustisk musikk. Det er en veldig puritansk holdning.

Sjangeroverskridende saksofonist

Frem til da hadde jazzen vært gjennom flere epoker, som bebop, cool jazz og frijazz. Utover 70-tallet ble det mer vanlig å blande inn elementer fra andre musikksjangre.
– På 30-tallet var det jazzen som var popmusikk, reflekterer han.
– Og på 60-tallet ble den til kunstmusikk?
– Ja, gradvis, etter at rock’n roll og ungdomskulturen kom.

Popmusikk er ikke ukjent for den sjangeroverskridende saksofonisten. Samarbeidet med Datarock og Röyksopp er velkjent, i tillegg har han spilt med artister som King Midas, Store P og Sondre Lerche. Dessuten er han en fast del av Lars Vaulars liveband, sammen med Ungdomskulen-bassist Frode Flatland.

På scenen med Vaular

– Hva gjør du annerledes når du spiller popmusikk?

– Det er ikke så veldig annerledes, men handler mer om graden av å gjøre det samme. Den største forskjellen er at det er lite plass til improvisasjon. Når jeg spiller jazz, er veldig mye av det som kommer ut skapt i øyeblikket. Det du spiller en kveld er til dels ulikt det du spiller neste kveld. Popmusikk er derimot så og si likt hver dag. Da blir det litt andre parametre som avgjør om det er en god eller dårlig konsert. Hovedartistene er viktigst, det er de som styrer showet.

– Du blir krydderet?

– Ja. Jeg og Frode (Flatland) har kanskje improvisert oss frem til det vi spiller sammen med Lars Vaular, men på scenen spiller vi det samme hver gang.

– Blir det kjedelig?

– Jeg synes ikke det. Trikset er å holde meg veldig busy på scenen; å gjøre mye forskjellig, så jeg veksler litt mellom synth, saksofon og trommemaskin. Dessuten er musikken veldig god. Lars er en veldig god scenepersonlighet, med et stort spenn i uttrykket.

Kunne blitt cheesy

– Lars Vaular er vel også ganske innovativ og tar litt sjanser?

– Han er veldig god på det. Det han gjør, gjør han med overbevisning, og det kommer veldig direkte fra hans indre. For meg er det veldig inspirerende å være en del av den prosessen; å se hvordan artister fra andre sjangre forholder seg til det de driver med. Röyksopp også, de er nærmest professorer i sitt fag.

Kjetil Møster spiller så langt saksofon kun på én Röyksopp-låt; den monumentalt drømmende «Monument», der svenske Robyn står for vokalen. Ikke alle har fått det med seg, siden han først kommer inn to tredjedeler ut i den nesten syv minutter lange låten.

– Jeg tror de var litt nervøse. Saksofon i elektronisk musikk har lett for å tippe over og bli cheesy, sier han, og nevner eksempler som Alexandra Stans «Mr. Saxobeat» og Anders Nilsens «Salsa Tequila».

– Det er grusomme greier. Når du hører den musikken… like siden jeg begynte med King Midas i 1998 har mitt prosjekt vært å gjenvinne saksofonens ære i populærmusikken, etter at den er blitt besudlet av dårlig håndverk og manglende estetisk sans.

Gode og dårlige saksofonister

– Tenker du på danseband?

– Det også, men jeg vet ikke om de kan tas helt alvorlig. Kanskje det høres snobbete ut, men i så fall påberoper jeg meg retten til å være snobbete. Jeg har spilt sammen med veldig mange, og har dessuten en master i utøvende jazzimprovisasjon fra Musikkhøyskolen. Man skal ikke kritisere andre, men noen ting er bare spilt på en dårlig måte.

– Hvem er de gode?

– En haug med eldre jazzmusikere. Det er sinnsykt mange som meg, som spiller med mange band, men ikke så mange av oss som kommer oss opp i toppen. De beste er gjerne best fordi de har noe som gjør at de skiller seg ut.

– Samtidig er det vanskelig å stikke seg ut. De med sterke uttrykk blir gjerne stående, de som først blir oppfattet som «han raringen».

Kosmisk jazzlegende

Selv har han et helt eget oppsett der han taper en kontaktmikrofon på saksofonen, for deretter å sende lyden gjennom en rekke effektpedaler.

– Klangmulighetene utvider seg da veldig, og det spiller godt sammen med elektronikk og elektrisk forsterket lyd, sier han.

Samtalen fortsetter litt rundt de kosmiske låttitlene, den William Burroughs-inspirerte albumtittelen og innflytelsen fra legenden Sun Ra (Kjetil Møster spiller i tribute-bandet Gibberish), som like til sin død hevdet at han kom fra planeten Saturn. Til slutt ender vi i Åsane, der Kjetil Møster faktisk tråkket sine barnesko.

Sitt første leveår tilbrakte han i Prestestien, før foreldrene flyttet til Hordvik i 1977. Moren var lærer på Hordvik skule, mens faren var lektor på daværende Åsane gymnas.

Tråkket på røyksopp

– Jeg husker veldig godt de årene vi bodde i Hordvik, forteller han.
– Byggefeltet var helt nytt da vi flyttet dit, med skogen rett utenfor døren. Vi var mye ute i friluft, og ble fort selvstendige.

– Har du vurdert å flytte tilbake til Åsane?

– Dersom vi flytter ut fra byen, så blir det nordover. Hvor langt vet jeg ikke, men jeg merker at jeg trekkes i den retningen. Nå bor vi på Skansen, min samboer, meg og vår sønn på tre år. Vi trives godt, men det er et dyrt område å bo når vi etter hvert trenger mer plass.

Noe han satte stor pris på i oppveksten, var turer der foreldrene sanket matsopp.
– Det var mye sopp innover fra Vågsbotn mot Flaktveit, husker han.

– Fant dere røyksopp også?

– Hehe, det stemmer. Jeg husker at vi gikk på oppdagelsesferd i skogen rundt Hordvik, og fant disse hvite boblene som det kom røyk fra når vi tråkket på dem. Det var veldig gøy!

Av

Magne Fonn Hafskor

Plateanmeldelse

Med saks og saksofon

Bandet Møster! består av Datarock-saksofonisten Kjetil Møster sammen med tre av landets fremste rockemusikere: Motorpsycho-medlemmene Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar) og Kenneth Kapstad (trommer), samt Elephant9/BigBang-bassisten Nikolai Hængsle Eilertsen.

Bandet er nå ute med sin tredje langspiller, med tittelen When You Cut into the Present. Dette er et halvt sitat fra William Burroughs, der resten lyder «the future leaks out», og nærmest en slags programerklæring for beatforfatterens spesielle cutup-teknikk. Burroughs brukte denne teknikken på tekst, men den har også blitt tatt opp av musikere som Thom Yorke og David Bowie. For Møsters del ligger nok teknikken tett opp til hovedinstrumentet hans, som lett kan assosieres med det viktigste redskapet for en cutup-artist.

Ørene mine klarer ikke oppfange om det er blitt klippet og limt i det ferdige resultatet, men jeg underskriver gjerne på at det er en spennende reise han tar oss med på. På åpningssporet, Nebula and the Red Giant, bærer det bokstavelig talt ut i det ytre rom – til det Møster selv beskriver som en slags «syntetisk jazzsky». En nebula omtales gjerne litt enkelt som vuggestue for stjerner, og det er et bilde som passer godt på denne låten – like fra en forsiktig begynnelse med mye romklang og ekko til et intenst elektrisk Miles-groove.

«Bandha» er derimot mer jordisk, på den måten at dette ordet betegner en type statisk og likevel fleksibel muskelstyrke innen yoga. Snahs gitar kommer her virkelig til sin rett, hardt, støyende og fuzza, oppå en seng av repeterende trommer og bass. Møsters saksofon glir lekende lett inn i dette landskapet, og overtar nesten litt syngende der gitaren slutter.

The Future Leaks Out fortsetter i samme sporet, med en insisterende basstromme, små ekkolicks fra gitaren og etter hvert en noe vrengt og lydtunnel-aktig saksofonlyd. Så kommer gitaren inn igjen, skarp som et barberblad, mens saksofonen hyler i smerte. Dette er en låt som regelrett gløder hvitt, og som egentlig bare har én måte å slutte på: Å drukne i kald støy. Det gjør den også. 

Så får vi albumets hjerte, den flotte og svært John Coltrane-lignende gitar/saksofon-duetten Journey. Nydelig er det, helt nydelig. To minutter inn leder bassgitaren den over i et annet og mer atmosfærisk spor, der Snahs gitar går i dialog med Møsters saksofon. Mot slutten er det interessant å høre hvordan begge instrumenter på en måte trekker pusten, og nærmest kommer med hver sine kommentarer til det vi har hørt.

Soundhouse Rumble heter albumets femte og siste låt, og ja, den er inspirert av Iron Maidens debut-EP fra 1979. Trommeslager Kapstad er bandets mest ihuga Maiden-fan, og får her prøve seg på et møte mellom heavy metal og afrobeat. Oppå dette får vi insisterende klipte saksofonriff og en surklende gitar som helt forbilledlig bare stopper. Du kan ikke fade ut når du skjærer inn i nåtiden.

Magne Fonn Hafskor
 

You have an error in your SQL syntax; check the manual that corresponds to your MySQL server version for the right syntax to use near '' AND content LIKE '% nikolai hængsleeilertsen%') as term9, (field = 'tags' AND' at line 1