Lokalavis for Åsane og omegn!
  • GJESTEKOMMENTAREN: – Jeg klarte rett og slett ikke EN senkning mot brystet – og det på et stappfullt treningssenter en søndag, skriver gjesteskribenten, Kjersti Jørgensen Sandnes.  

Skammen i ansiktet

Det er viktig å holde seg i form, derfor frekventerer jeg treningsstudio et par ganger i uken. Noe må jeg jo bidra med for å prøve å holde kroppen sånn noenlunde på plass. Selv om det etter hvert virker som huden har blitt noen nummer for stor, og alt inni bare flyter og seiler rundt i en egenkomponert harmoni.

Styrketrening hjelper mot sånt, og jeg prøver så godt jeg kan.

Det fine med treningssentre er at du nå kan trene når du vil. Midt på natten om du ønsker. Ikke at jeg hadde turt det, enda det kunne vært interessant og se hvem som trener nattestid.

Man innbiller seg liksom at det er gangstere og kriminelle som trener nattestid.

Jeg er en tidligtrener.

Jeg trener før jeg drar på jobb, og er på plass av og til så tidlig som 06.30. Det er fint. Det er lite folk der da, og de som er der blir man nesten kjent med etter hvert. Ikke at vi hilser og prater særlig mye, det er det jo alt for tidlig på morgenen til.

Om morgenen er nesten alle apparatene ledige, jeg kan følge min selvvalgte treningsplan uten at noen går i veien eller tvinger meg til å finne alternative løsninger. Det er det nemlig og for tidlig på morgenen til å finne.

Jeg husker en gang jeg prøvde meg midt på dagen en søndag. Det gikk ikke særlig bra.

Treningssenteret var fullt av andre trenende mennesker, ikke bare de få stillfarende tidligtrenerne jeg var vant til. 

Jeg var kommet til bryst i programmet mitt, men benken jeg ville bruke var nå opptatt av en mann. Ved siden av sto imidlertid en skråbenk, samme utførelse, men liggende på skrå. Og siden det er bra med variasjon gikk jeg for skråbenken.

Som om jeg aldri hadde brukt noe annet enn skråbenk i hele mitt liv, skred jeg til verket med selvsikker mine og la på 5 kg på hver side, noe brystet mitt fint klarer. Jeg la meg ned og gjorde meg klar, løftet opp, og kjente at stangen skalv og sjanglet. Det var mye tyngre enn vanlig benkpress. Jeg senket stangen forsiktig ned mot brystet, men kom ikke lengre enn halvveis før jeg kjente at det ikke kom til å gå. Med en kraftanstrengelse fikk jeg stangen tilbake på støttene.

Jeg klarte rett og slett ikke EN senkning mot brystet! Og det på et stappfullt treningssenter en søndag! Med antagelig opp til flere mennesker som visste hvem jeg var. Skulle det nå gå gjetord om «Hon der Kjersti’en som ikkje klarte å løfte stangen en gang»? Rykter blir nemlig fort overdrevet.

Jeg reiste meg derfor resolutt opp, tok av vektene og hang dem på plass, før jeg slang meg ned på et ledig apparat som jeg visste jeg kunne betjene! Samtidig kjente jeg skamrødmen brenne i kinnene, men å være rød i ansiktet på et treningssenter er heldigvis helt normalt. 

Jeg ble sittende og kikke forsiktig rundt, håpet ingen hadde fått med seg skråbenk-fadesen, samtidig som jeg tenkte det måtte være noe galt med den stangen. Kanskje det var en ny type stang, som veide over 50 kg bare stangen i seg selv? 

Plutselig så jeg en ung, tynn og kvisete guttunge sette seg ved skråbenken; jeg trodde først han la på 10 kg på hver side, og flirte litt oppgitt der jeg satt, han kom jo aldri til å klare det! Før jeg så at det ikke var 10, men 20 kg han la på hver side.

Jeg vurderte da å gå bort og redde ham fra ydmykelsen over ikke å klare løfte stangen med vektene i det hele tatt, han var jo bare en tynn guttunge, men så bestemte jeg meg for å la vær, det var jo ingen som reddet meg. 

Guttungen la seg ned og kjørte på, 10 repetisjoner i full fart! 20 kg på hver side, uten problemer, den tynne kvisete guttungen! Jeg ble sittende og gape på apparatet mitt. Dette kunne jo ikke stemme! Han kunne umulig klare det når jeg ikke klarte en repetisjon med 5 kg på hver side! Noe måtte være galt! 

Men så gikk et lys opp for meg; det var antagelig disse anabole steroidene de snakker om! Han hadde sikkert gått på anabolesteroider fra han var 12 år!

«Juksemaker» snøftet jeg inni meg, og gikk i dusjen.

Og siden den gang, trener jeg trofast tidlig på morgenen med mine tidligtrenekamerater, som jeg ikke snakker med. Og den der skråbenken, den rører jeg aldri mer. Det er nok tryggest sånn.

 

Relaterte saker