Lokalavis for Åsane og omegn!
  • DANSETRINN: Prøvende tok jeg et lite dansetrinn og viftet litt med hånden som holdt slep og skjørter. Turistene nikket og ga tommel opp. Flere og flere kom frem med kamera, det ble med ett folksomt i vinduene, skriver Gjestekommentaren Kjersti Jørgensen Sandnes. (Illustrasjon: Sigve Solberg)

Her kommer Miss åsabu 2012

Jeg ble Årets åsabu 2012. Husker du? Nei, akkurat! Og det er her skoen trykker. Den ble nemlig ikke helt som jeg hadde tenkt meg, den Årets åsabu-tittelen.

Først var jeg overveldelet over å ha blitt nominert, så kom spenningen frem mot utvelgelsen. Og så vant jeg. Jublende glad mottok jeg heder og ære, forside i avisen, gavekort og innrammet bilde. Det startet så bra. Men, som et sakseklipp, var det over.

Det var bare det, at den slutten ikke passet helt overens med den som pågikk inne i mitt hode:

Årets åsabu 2012 ble raskt forandret til Miss Åsabu 2012. Jeg fikk bredt bånd, sånn som de har i missekonkurranser, med Miss åsabu 2012 på. Jeg ble nedringt av kreti og pleti; alle ville ha meg på arrangementer, for å skape blest. 

Forgylte sakser og snorer som skulle klippes, overalt i Åsane var jeg, og jeg klippet som besatt. Den store, grande finalen ble holdt på Åsane storsenter, hvor jeg kom kjørende på scooter, iført min gamle brudekjole og båndet Miss Åsabu 2012 over brystet, og kastet ut sølvkarameller til barn. Bak meg kom et gedigent musikkorps, og på hver side sto hele Åsane linet opp mens de applauderte.

Ydmykt vinket og neide jeg til publikum. En missedronning var født! Jeg var en attraksjon!

Det var mer sånn jeg hadde sett det for meg.

Nå blir man mer realistisk med årene, og med mine 40+ på baken, lærer en jo et og annet langs livets vei. Som at man ikke kan sitte stille og vente på at sånne ting skal skje. Skal man oppnå det man ønsker, må man ta saken i egne hender. Jeg fant frem brudekjolen min og en falsk tiara, klippet og tegnet missebånd i Åsanes oransje-farge. Miss Åsabu 2012 var gjenoppstått.

Og hun skulle gå i paraden, regnbueparaden i Bergen. Homoparaden som går hver vår, der vi kan være den vi er, og der teatergruppen min og jeg skulle delta. Der jeg kunne være Miss asabu 2012, uten å bli innlagt på psykiatrisk klinikk til utredning.

Jeg kjørte scooter til Eidsvåg og entret bussen, alene iført brudekjole og missebånd. To tenåringsjenter fniste og kikket, to eldre damer så litt bekymret ut, før de hviskende førte en samtale mens de kastet stjålne blikk på meg. En dame som kom på i Sandviken målte meg ganske så usjenert opp og ned.  Jeg var kanskje en slags attraksjon. Men ikke helt som jeg hadde tenkt.

Paraden var strålende, og teatervennene mine og jeg ble knipset både forfra og bakfra. I paraden passet det bra med brudekjole, her gikk alle med det de ville, en befriende følelse. Folk sto langs gatene, jublet og klappet. Men nå gikk vi nesten sist i toget, ikke helt fremst, sånn som det skulle vært for en missedronning.

Så sto jeg på busstoppet og ventet på bussen hjem. Var jeg blitt den attraksjonen jeg hadde drømt om? Like foran meg sto allerede en buss, og da jeg kikket opp på vinduene, så jeg til min glede at bussen var full av turister, og at de alle sammen satt og kikket på MEG. Meg og min brudekjole.

Prøvende tok jeg et lite dansetrinn og viftet litt med hånden som holdt slep og skjørter.

Turistene nikket og ga tommel opp. Flere og flere kom frem med kamera, det ble med ett folksomt i vinduene. Etter noen dansetrinn fant jeg ut at jeg måtte gi turistene litt mer, så jeg løftet på skjørtene så min knallrøde strømpebukse viste. Turistene skuffet ikke. De jublet der de satt inne på bussen, og da jeg slapp ned skjørtene viftet de med hendene for å få meg til å løfte dem igjen.

Til slutt fikk til og med en mann åpnet døren på bussen for å ta bedre bilder, jeg poserte villig vekk og virkelig nøt oppmerksomheten. Jeg var en attraksjon for menneskene på turistbussen.

Plutselig så jeg min egen buss, og innså at jeg måtte løpe om jeg skulle nå den.

Som en askepott forlot jeg scenen, og kastet meg på Flaktveit-bussen.

Relaterte saker