Lokalavis for Åsane og omegn!
  • SKVIIK: Når brødskivene er perfekt ristet og maskinen gir fra seg et litt skramlende skviik, nei, da løper Bonnie på soverommet og legger seg øverst på en pute. Der blir hun liggende og skjelve ukontrollert til faren er over, skriver Gjestekommentaren Kjersti Jørgensen Sandnes.  

En perfekt erstatning for barn som vokser en over hodet

Hunden er menneskets beste venn. Det kan jeg skrive under på. Og en hund er en perfekt erstatning for barn som vokser en over hodet.

En hund kommer heller ikke i trassalderen, den har svært få ungdommelige opprør, og det aller viktigste: Den blir ikke plutselig voksen og vil klare seg selv. Hunder er som evig hengivne barn, og er det noe en vil ha, når de virkelige barna sånn helt uten videre blir voksen og skal bestemme selv, så er det en hengiven hund som ser på deg med kjærlighet og respekt. Som viser at du er den eneste ene. Samt en som nesten går ut av sitt gode skinn i glede og iver over å se deg igjen når du har vært på butikken. 

Praktisk er det også. For en hund kan være alene hjemme når du er på jobb. Ingen barnehageregning å snakke om, ingen skolegang med matpakker og foreldremøter, klassekontakt og FAU-verv. Intet mas om dyre parajumpers-jakker eller uggs.Hunder klarer seg selv, og er fornøyd med den pelsen de har.

Nå har jeg ofte hørt at hunder er så kloke. At de forstår så mye og kan trenes opp til det meste.  Der tror jeg kanskje min hund havnet litt bak i køen, ja, når det gjelder utdeling av denne klokskapen. Jeg har antagelig verdens søteste og mest hengivne hund, men klok kan jeg vel ikke påstå at hun er.  Hun har for eksempel fremdeles ikke forstått at det er lurt å se hvor jeg kaster pinnen før hun løper. Så fort jeg hever hånden med en pinn til kast, farer hun blindt av gårde foran meg. Og siden jeg fra naturens side ikke er utstyrt med verdens beste kastearm, havner ofte pinnen en helt annen vei enn den som var planlagt i mitt hode. Noe som resulterer i at Bonnie løper en vei og pinnen farer en annen. Noe som igjen gjør at det tar veldig lang tid, og mye veiledning før hun finner pinnen. Hun kan ha så god nese hun bare vil, Bonnie, men når hun leter flere hundre meter i feil retning, hjelper den ikke så mye. Den er heller ikke til stor hjelp, den gode nesen, når min feilskrudde kastearm slenger pinnen opp i et tre.

Men å vente for å se hvor pinnene går? Nei, det har ikke Bonnie tid til.

Forskjellen på farlig og ikke farlig er og en ting hunden min ikke forstår seg helt på. For hun kan gjerne reise bust og kjefte uredd på hjort, rev og katter som har den frekkhet å komme inn i hagen vår. Da får de høre det, og med skarp stemme og kjappe bein løper den vel fem kg tunge krabaten på kryss og tvers for å få jaget udyrene bort fra hagen. Hun tenker ikke på at noen av disse dyrene er flere ganger større enn henne selv der hun løper.

Men hører hun eggeklokken tikke og ringe eggene inn på hytta, da løper hun med halen mellom bena inn i et skap, graver seg innimellom gamle sko og maleklær for å gjemme seg. For sånne eggeklokker skal en tydeligvis ikke spøke med. Brødristeren er også en svært farlig skapning. Når brødskivene er perfekt ristet og maskinen gir fra seg et litt skramlende skviik, nei, da løper Bonnie på soverommet og legger seg øverst på en pute. Der blir hun liggende og skjelve ukontrollert til faren er over. 

Så eggeklokker og brødristere er altså veldig farlige, mens digre hjort som frekventerer hagen, nei, de kan man bare jage bort. Forstå det den som kan.

Hund er en perfekt dørstokkmila-knuser. Har du hund må du ut på tur, hver dag, i all slags vær. Dørstokkmila blir tilintetgjort av et par store stirrende øyne som ikke gir seg før du har fått skoa på og er kommet deg ut. Og det er ikke få ganger jeg har stått langt inni skauen, eller oppe på en liten fjelltopp og følt velbehaget skylle innover meg. I surt øsende regn har jeg kjent hvor godt det gjorde med en tur ut likevel, og jeg har mang en gang kikket hengivent tilbake på hunden min, og tenkt at «hadde det ikke vært for deg, så hadde jeg aldri gått ut!»

Det dumme er bare at hunder er vanedyr, skulle bare mangle, de er jo tross alt dyr. Men når en har variabel arbeidstid, og tar dagens fjelltur før en går på jobb, ja så er det nærmest umulig å få hunden til å forstå dette når en kommer sent hjem, sliten etter en fjelltur og en dag på jobben. For da sitter hun der, med store stirrende øyne. Helt uforstående med at vi allerede har vært på tur den dagen. «Skal vi gå nå? Skal vi på tur nå? Skal vi gå nå? Jeg er klar jeg! Skal vi gå nå??» 

Relaterte saker