Lokalavis for Åsane og omegn!
  • TRE VINYL-FAVORITTER: – Det første albumet jeg kjøpte, var Abbey Road med The Beatles, sier Bård Ose, som også trekker frem Led Zeppelins Physical Graffiti (1975) og Rolling Stones’ Exile on Main St. som milepæler i platesamlingen. Bildet er tatt ved platehyllene på Playcom Åsane.

  • DOBBEL SIXPACK: – Det er umulig å velge seks LP-favoritter, derfor må det bli seks doble, sier Bård Ose, som har plukket ut seks dobbeltalbum han mener hører hjemme i en god platesamling.

  • 13 ÅR MED KILDESAMLING: Bård Ose og Finn Tokvam har jobbet med radioprogrammet P.I.L.S. i 13 år, og brukt et halvt års fritid til å samle de beste historiene mellom to permer.

Rockearkeologen fra Åstveit

Det ligger et imponerende stykke arbeid bak den nye boken fra P.I.L.S.-programlederne Bård Ose og Finn Tokvam. – Vi måtte ty til mitt loftsarkiv, sier Åstveits, og muligens Norges, største rockearkeolog.

Visste du at Phil Collins spilte trommer på Tobben & Ero-låten Skammens terskel (1976), eller at Supertramp spilte i Salhushallen i 1973? Radarparet bak radioprogrammet P.I.L.S. forteller om dette og mer til i den nye boken, som er satt sammen som en almanakk, med historier og spillelister for hver dag gjennom hele året.

Trykte kilder er best

– Det må ligge et enormt arbeid bak denne boken. Hvordan har dere funnet frem til alle datoene? Har dere brukt Wikipedia?

– Nei, Wikipedia har vi unngått, for en gammel journalist er det frustrerende med alle feilene som ligger der. Det beste er å gå til de trykte kildene, ser Bård Ose.
– Når vi lager P.I.L.S., tyr vi til mitt loftsarkiv, som består av flere banankasser med musikkblader og bøker. Jeg er systematiker på den måten at jeg har system i rotet.

Som eksempel på feilinformasjonen på Wikipedia, trekker han frem Jethro Tull-klassikeren Thick as a Brick.
– På alle nettsteder står det at den ble utgitt 10. mars 1972. De gamle musikkavisene har annonser for den i januar 1972, men arbeidet med det spesielle omslaget gjorde at utgivelsen ble forsinket. Antagelig kom den ikke i salg før 20. mars 1972.

– Er dette en historie som er med i boken?

– Nei, det er mer slike ting som jeg legger merke til fordi jeg har en altoppslukende interesse for musikk. Boken skal være mer allmenn, og ikke så detaljfokusert. Den gode historien går foran alt annet. Vi ville ha med de historiene som ingen andre forteller, det er det vi liker best.

Fikk platespiller til treårsdagen

Ved siden av de gode historiene har det også vært viktig å finne frem til hvilke artister de ønsket å trekke frem, samt å kunne anbefale noe bra musikk. Boken er derfor bygget opp med tre anbefalte låter for hver dag, samt en «sixpack» til de lengre artiklene.

– Dere har med mye musikk fra 60-tallet. Da gikk vel du fortsatt på barneskolen?

– Jeg ble tidlig hektet på musikk, forklarer 55-åringen, og forteller at han fikk sin egen platespiller til treårsdagen.

– Radioen stod alltid på hjemme, og ikke bare på NRK. Jeg var bare fire år da jeg fikk mine første plater med The Beatles, Rolling Stones og svenske Hep Stars. De ble spilt i stykker.

– Når begynte du å samle på plater?

– Da var jeg ni år. Den første LP-platen jeg kjøpte, var Abbey Road. Den kostet 38 kroner. Jeg sparte ukepenger i to måneder for å få råd til den. LP-plater var dyre i Norge.

Lokale platebutikker

Papi Music i Vaskerelven (oppkalt etter Henri Charrières selvbiografi, og senere film, Papillon), ble etter hvert et yndet sted for unge Ose. Her kunne han få en ny LP til 35 kroner, mens de andre steder gikk for 52 kroner. Slike utsalgssteder drev direkteimport, og presset bransjen til å senke prisene. Dermed kom det et system med fargekoder på prisene. Rød lapp (LP4) betød tilbudspris 39 kroner.

– Jeg husker plastposene til Papi, med sommerfuglen til Papillon. De holdt til på det som nærmest var et lite bøttekott i andre etasje.

Senere kom Rocade. De åpnet i 1976, da under navnet AS Musikk. Papi ble lagt ned, men de samme folkene startet Speakeasy i 1977. Så kom Apollon i 1978, etter at Frode Svanevik hadde drevet denne platebutikken som et postordrefirma i to år.

– Platebransjen prøvde å stoppe dem, husker Ose.
– De gikk ut i avisene og sa at de solgte pressinger av dårligere kvalitet. Det var bare tull.

Vinylen er tilbake

– Hva synes du om vinylens tilbakekomst?

– Det er sjarmerende. Jeg sverger fortsatt til CDen av lydmessige hensyn, men foretrakk vinyl like til 1990. Jeg jobbet på Ole Bjerke da CDene kom for fullt i 1984. Lyden var ikke noe god i begynnelsen, og jeg har aldri likt innpakningen med plastesker.

Redningen kom via uavhengige plateselskaper som Bear Family, Ace og Rhino, som remastret og nyutgav en rekke klassiske innspillinger.
– De hadde flinke folk med gode ører. Skal du overføre gammel musikk til CD, må du få det til å låte bedre enn de gamle Lpene, sier han, og forteller at 95 prosent av CDene han kjøper er fra Japan.

– Japanerne kan lyd, og er flinke på å utstyre platene med replica av originalcover. De gamle Yes-platene har aldri lått bedre.

 

Av

Magne Fonn Hafskor

En sixpack fra Bård

– Det er umulig å velge seks LP-favoritter, derfor må det bli seks doble, sier Bård Ose, som til glede for Åsane Tidendes lesere har plukket ut seks dobbeltalbum han mener hører hjemme i en god platesamling.

Bård Ose leverer også en bonuspakke, som består av seks album han skulle ønske var doble: David Bowie - Ziggy Stardust, Fleetwood Mac - Rumours, The Band - The Band, Bob Dylan - Desire, Pink Floyd - Wish You Were Here og Creedence Clearwater Revival - Cosmo’s Factory. Sistnevnte mener han er et undervurdert band som ofte blir latterliggjort.

– John Fogerty skrev de mest politiske tekstene i USA i årene 1968-1970. Han talte Nixon og Vietnamkrigen midt imot i sanger som «Bad Moon Rising», «Who’ll Stop The Rain» og «Run Through the Jungle», forteller Ose.
– Det er tragikomisk å se folk danse til «Bad Moon Rising» når man vet at sangen ble skrevet den natten Nixon ble valgt til president: «I see trouble on the way, hope you are quite prepared to die».

Her er de seks dobbeltalbumene, i kronologisk rekkefølge (etter utgivelsesår):

  1. The Beatles: The Beatles («White Album», 1968): – Et overflødighetshorn av gode sanger, varierte musikkstiler, spennende arrangementer og innholdsrike tekster. Egentlig for mye av det gode - 30 sanger var seks flere enn hva som var vanlig på et dobbeltalbum på 60-tallet.

 

  1. The Who: Tommy (1969): – Her er det helheten som er større enn selve summen av sangene. Det ti minutter lange instrumentalkuttet «Underture» er en stilstudie av The Whos unike spillestil.

 

  1. The Rolling Stones: Exile on Main St. (1972): – Inneholder få av bandets kjente sanger (kanskje bare én: «Tumbling Dice»), men igjen er det snakk om et album der helheten er det som gjør det til et mesterverk.

 

  1. Elton John: Goodbye Yellow Brick Road (1973): – Hvordan klarte han å lage et mesterlig dobbeltalbum med 18 (egentlig 21, men han fikk ikke plass til alle) låter bare ni måneder etter forrige mesterverk? Legg til at han hadde en suveren tekstforfatter (Bernie Taupin), en genial produsent (Gus Dudgeon) og et solid band, og du har et så godt som perfekt album.

 

  1. Led Zeppelin: Physical Graffiti (1975): – Albumet som fikk meg til å lytte til musikk på en helt ny måte. Jeg svidde av 86 av mine 100 lommepengekroner dagen før påskeferien 1975, og lengtet bare hjem igjen for å få hørt på Led Zeppelin. Jeg har aldri stått på ski siden.

 

  1. Stevie Wonder: Songs In The Key Of Life (1976): – Enda et overflødighetshorn, denne gang fra en artist hvis talent overgår det aller meste innenfor det vide begrepet pop. Et album som lærte meg mer om den sosialpolitiske situasjonen i verden enn 12 år på skolen klarte.