Lokalavis for Åsane og omegn!
  • TILBAKE ETTER 15 ÅR: Butterfly Garden er et tett og samspilt band med mange gode låter på repertoaret, en helt fantastisk allsidig vokalist og med en eksplosiv sceneopptreden som får meg til å tenke at de hadde fortjent en mye større scene. (Foto: Bente Bøe Bårtvedt)

  • SKARPSKÅRET TAFFELJAZZ: Kniv & Taffel kunne by på både rene publikumsfrierier med glad swingjazz til glødende rock’n roll-jazz og tunga-bent-i-munnen-instrumentalpassasjer. (Foto: Hagen Stockhausen)

  • ÅRLIG TRADISJON: Josefin Winther inviterte for femte lille nyttårsaften på rad til gratiskonsert i baren på Garage i Bergen, denne gangen med Reidar Frugård Opdal på tangenter. (MMS-foto: Gert Berg)

Rockere tar ikke juleferie

Det finnes knapt bedre måte å nyte romjulsdagene på enn å få med noen av bysbarnas konserter. Det er derfor gledelig å melde at både Kniv & Taffel, et gjenforent Butterfly Garden og lett «hemmelige» Josefin Winther alle leverte så det holdt.

Sistnevnte inviterte nok en gang til sin årlige gratiskonsert i baren på Garage. Årets konsert var den femte i rekken. Det har aldri har vært så tettpakket med folk på Garage på noen av de tidligere lille nyttårsaften-konsertene hennes, så her er det tydelig at ryktet har spredd seg.

Én person, to viljer

Sammen med Reidar Frugård Opdal på tangenter åpner hun sterkt med en ny låt, og 30 sekunder inn vet du at dette er nok en låt som fortjener å bli hørt. «Dette er en låt som jeg har forsømt» fortsetter hun så, og gir oss The Beginning, den gripende låten som for undertegnede ble inngangsporten til hennes sangunivers.

Hun begynner så stille, bare akkompagnert av forsiktige pianodrypp og enkle slag på gitaren. Så kommer de magiske ordene som, sammen med den nydelige melodien, virkelig flytter deg til et annet sted: «You’re gonna lose yourself on this one». «Dette er hennes Queen of Denmark» tenker jeg, og reflekterer over hvordan jeg-personen i sangen på en måte har to viljer: en som ønsker å holde fast på det som var; en som er klar til å gi slipp.

Selvbevisst discoslager

Tredje låt er fjorårets flotte singel Last Amends, som ble innspilt sammen med Mick Harvey i Berlin, og er inspirert av Candy Darling – en transperson som var en av Andy Warhols protesjeer (Lou Reed synger om henne i Candy Darling). «We must be ourselves, no matter what the cost», uttalte hun en gang, ord som Winther her gjentar i teksten, og som gjerne kan stå som en oppsummering av Winther selv og hennes udiskutable talent.

Vi får ellers en lett blanding av gamle og helt nye sanger, før hun på tradisjonelt vis avslutter med to coverlåter; først hennes sterke tolkning av PJ Harveys This is Love (det er tydelig at hun mener det når hun synger at «I wanna chase you round the table / I wanna touch your head / This is love that I’m feeling»), deretter LMFAOs selvbevisste discoslager «I’m Sexy and I Know it» - som i hennes lavmælte og smilende tolkning blir en helt annen sang.

Tilbake i sommerfuglhagen

Kvelden er ikke helt over, for i underetasjen gjør Butterfly Garden seg klar for sin første konsert på 15 år - og 20 år etter debutplaten So it Goes. Ledet av Calle Hamre fra Tertnes er dette et band som forsvant før de helt rakk å feste seg hos undertegnede. Med seg på scenen har han originalmedlemmene Cato Eikeland (bass), Rodrigo Lopez (tangenter) og Trygve Guldbrandsen (trommer), samt den nye gitaristen Eirik Vognstølen (Shaman Elephant).

Underveis i konserten går det fort opp for meg hva jeg har gått glipp av; for dette er et tett og samspilt band med mange gode låter på repertoaret, en helt fantastisk allsidig vokalist og med en eksplosiv sceneopptreden som får meg til å tenke at de hadde fortjent en mye større scene.

Perlerad av godlåter

Den eneste låten jeg savner, er den gamle singelen Wrote her a Letter. Bort sett fra den, får vi en ren perlerad av gode gamle låter som Who You Love (sunget litt mollstemt ala Johnny Cash), Closer (den lange keyboardintroen minner litt om The End av The Doors), Afterlife Insurance, Unlucky in Love, Somewhere in Between («Calle!» roper noen jenter. «Eg e’ her. Håper dåkker har det koselig» svarer han), All I Can Say (kveldens mest melodiøse, med en gyngende beat som får folk til å hoppedanse), I Knew (låter som en majestetisk blanding av Nirvana og Led Zeppelin), So They Say («eg og Cato skrev denne sammen», forteller Calle, som etterpå får et kyss på kinnet fra bassisten) og Morphine - samt noen nye som absolutt står på egne bein.

Storm inne, storm ute

Som ekstranumre spiller de først en majestetisk Sleep Sleep (med trommeintro og en overbevisende gitarsolo fra Vognstølen), før de setter punktum med kjærlighetsballaden For You, her i et regelrett uvær av en versjon som passer bra til nyttårsstormen som blåser gjennom bergensgatene denne nestsiste dagen av 2015.

Som om ikke dette var nok, fikk jeg også med meg stringswing-orkesteret Kniv & Taffels comeback-konsert forrige tirsdag under Vossajazz-arrangementet Jolajazz. Denne kvintetten spiller en slags moderne swingjazz, sterkt inspirert av Hot Club de France (og Norvege, kan jeg kanskje legge til). 

Publikumsvennlig gladjazz

De består av gitarist Mads Falck Berven (Zplint!) fra Eidsvågneset, fiolinist David Chelsom Vogt (Real Ones), Kåre Opheim (Real Ones, Mads Berven Trio) på trommer, Karl Wallevik på gitar og Kristoffer Chelsom Vogt på kontrabass. Bortsett fra en svært populær jule-EP har de ikke kommet med noen egne utgivelser ennå, selv om det burde vært et folkekrav.

For dette er smittsomt glad og publikumsvennlig jazz, spilt av musikere som elsker det de gjør, og ikke fornekter seg både rene publikumsfrierier der glade danseløver samler seg foran scenen til glødende rock’n roll-jazz og tunga-bent-i-munnen-instrumentalpassasjer som ser lekende lett ut i hendene på briljante Mads Berven og fyrverkeri-fiolinisten David Chelsom Vogt.

Jungelkatt på jakt

De veksler mellom en slags skarpskåret taffelmusikk (ja, jeg spiller på bandnavnet), med alt fra svimlende hurtig frijazz til lyriske ballader, begge deler med stort rom for lekent samspill. Lillebror Vogt drar og sliter i basstrengene, og går nærmest inn i en dans med det overdimensjonerte instrumentet (på et tidspunkt faller jackpluggen ut når han snurrer kontrabassen rundt), spiller med den liggende på gulvet, og med beina klare til sprang som en jaktende jungelkatt.

Kåre Opheim på sin side holder beaten stødig, samtidig som han spiller fritt og dansende oppå, mens Karl Wallevik akkompagnerer luftig på gitar. Låtene vi får er alt fra svingende Django-jazz til standardlåter (Lullabye of Birdland, Lady Be Good) og musikkteater fra mellomkrigstidens Tyskland (Mackie Messer). 

Stopper i fart

Siste låt er Django-klassikeren Dark Eyes, som går rett over i en langsomt aksellererende ballade. Det går fortere og fortere, omtrent som om de girer hverandre opp. Mads Berven klyver opp på monitoren, David Chelsom Vogt stiger opp på barkrakken han har sittet på under deler av konserten, mens publikum danser og klapper takten.

Så slutter alle på likt, omtrent som et hurtigtog som stoppes i fart. Imponerende, og lang applaus til bandet, som dessverre spite på tilmålt tid og ikke kom inn igjen for ekstranummer. Jeg er sikker på at de hadde fått tilgivelse.

 

Av

Magne Fonn Hafskor

Relaterte saker