Lokalavis for Åsane og omegn!

Heseblesende hardrock

Åsanebandet Testpilot bryter ikke lydmuren, men leverer helstøpt, etterlengtet, rå, og hissig hardrock med sitt andre studioalbum.

ANMELDELSE:

Testpilot, Chuck Yeager:

Terningkast: 5

Tekst: Erik Madsen

Testpilot er endelig tilbake med oppfølgerplaten, seks år etter debuten. Musikalsk ligner pilotene fortsatt på seg selv, med sitt tilgjengelige pop-rock-lydbildet. På «Chuck Yeager» er imidlertid gitarene litt tyngre, riffene hakket mer møkkete og elementene noe mer spredt og fordelt mellom rock, metal- og popsjangeren.

Endorphins sparker i gang den første av ni låter. Doble basstrommer og fengslende riff dirigerer tempoet i låten, mens vokalist Christopher Nordgreen Dahl blåster ut i et slags Fo Fighters og Dave Grohl-inspirert univers, som egentlig oppsummerer mye av åpningslåten. Det er reint, tøft og ujålete. Bandet har funnet sin stil, tross flere småelementer fra ulike sjangre her og der, funker det likevel som en komponert helhet.

Åpningskuttet er muligens også platens mest komplette låt.

Psycho, går inn i hodet på en seriemorder, og inviterer til en avventende, forførisk og elegant stemning. Et fengende og groovy lydbilde, med et herlig dynamisk refreng i en type System Of A Down-stil, i samspill med stemningsfulle gitarer, åpner pilotene sin siste utgivelse på en utmerket måte.

Singelen Fighting Demons følger med en litt mer tilgjengelig tilnærming. Her er det full fres, høyt energinivå og et herlig tempo som river deg løs fra stolen. Låtens fantastiske klimaks skapes når tempoet dras ned og gitarene plutselig suger deg inn i en mørk bakgate, en tung miks av Black Sabbath-doom og Panterra-riffing, før vokalist «Dopher» i noen sekunder høres ut som Max Cavalera i Sepultura. Allsang-refrenget avslutter og markerer bandets sjangersprikende bevissthet. Og, ja, det funker som bare juling.

For dette er tungt, tøft og med en innstilling som kan slå deg så hardt i bakken at det lukter svidd, noe de til gangs beviste da de rocket Inside med sitt releaseparty tidlig i november. Mer growling kunne fort gitt dette albumet enda mer brodd, men det er langt i fra en nødvendighet.

The Letter er Testpilot i en litt annen forkledning med kun akustiske gitarer. Den lavmælte vokalen drar lytteren ned fra skyene etter de heseblesende åpningssporene før Off The Charts på ny vekker rock n roll-appetitten, som igjen graver seg fram og hele tiden prøver å holde musikken interessant for lytteren.

Kanskje ikke platens sterkeste spor. Litt ensidig, småkjedelig og forutsigbar rockelåt med et radiovennelig refreng som egentlig går fort i glemmeboken.

Godspeed og 821 drar umiddelbart bandet tilbake på slagmarken, før kompromissløse Shore Leave imponerer med sitt herlige driv og nådeløse fryktløshet.

Freedom Of Speechs lave tempo og tunge gitarer gir deilige assosiasjoner til 1990-tallets black- og doom metal som likevel passer godt inn i platens røde musikalske tråd. Gitarene som blir forfremmet etter rundt 4.20 minutter, med litt Metallica-trash i minnet, er muligens platens tøffeste sekvens. Hands Off, med et skjult spor, avslutter en kruttsterk andreplate fra et band som har ligget i dvale i seks år.

Testpilot leverer en enda bedre utgivelse enn debuten «You Never Know When», har skrudd sammen et spenstig musikalsk uttrykk, og en gjeng dyktige musikere som forhåpentligvis kan produsere flere album de neste årene, og etablere seg på musikkscenen, også utenfor landets grenser. Liker du Foo Fighters, Kiss, Motley Crue, 70 talls-rock og moderne stadionrock, blir høytflygende piloter fra Åsane et svært gledelig bekjentskap.

Av

Erik Madsen

erik@aasanetidende.no