Lokalavis for Åsane og omegn!
  • TILBAKE: Frode Unneland, Lauren Savoy og Pål Waaktaar-Savoy er tilbake med itt syvende studioalbum 10 år etter det forrige. (Foto: Jason Brandenberg)

Lavmælt pop med sjel

Savoy minner om både på The Doors, Hollies og A-ha. Det er lidenskapelig, men forutsigbart.

Det er gått 22 år siden Savoys debutplate «Mary Is Coming» og 19 år siden bandets første spellemannspris «Montains Of Time», som effektivt  tok over den norske poptronen etter et A-ha som hadde gått tom for ideer. Nå er trioen tilbake. For Pål og Lauren Waaktaar Savoy har sammen med Åsane-trommis Frode Unneland snekret sammen sitt syvende studioalbum etter at førstnevnte brukte A-has hvilepause på midten av 1990-tallet til å starte sitt eget prosjekt i 1996.

«Night Watch» drar i gang bandets første plate på 14 år. (De har gitt ut en samleplate i mellomtiden) Det er ingen eksplosiv nyttårsrakett som smeller i gang 2018. Det er fløyelsmyk og behagelig pop. Det er mye A-ha i denne låten, men det er også mye Savoy. Låten drives av herlige og stemningsfulle gitarer som røsker deg umiddelbart inn i Savoys popunivers. Krydret med noen små doser progget elektronika er åpningssporet spennende. Tilgjengelig radiopop, kanskje – men en låt som like greit kunne vært hentet fra svenske Kent sin storhetstid gjør livet akkurat litt bedre når alle er dratt fra festen.

«Month Of Sundays» fortsetter litt i samme stil og Pål Waaktaar Savoys dystre og melankolske stemme passer egentlig like godt til bandets depressive fløyelspop som Axl Rose gjør til Guns N Roses sin møkkete hard rock. Det er ikke superoriginalt, en dose døsig, men likevel behagelig og gjennomført. Gitarene kler den progressive bakgrunnsstøyen godt, men låten sklir til slutt over i en poplåt som mangler krutt og klimaks.

«Falls Park» er en låt i et lavere tempo «I Saw You Dead» synger frontmannen – og skaper et dødelig, universelt og euforisk lydbilde som trekker deg inn i en tåkelagt og forlatt bakgate. Låten inviterer lytteren inn et slags 1960-1970-tallets «The Doors»-univers. Pakket inn i et snev av The Beatles-referanser gjør Savoy det klart at denne platen skal nytes alene. Gjerne med et glass vin i et dunkelt rom isolert fra omverdenen. Det er dystre greier og på en måte en herlig avvikelse fra dagens glattpolerte, forutsigbare og kommersielle masepop.

«Manmade Lake» er mer gitarbasert og driver deg fort inn i et velsmurt popmaskineri med rikelig av motorkraft. Det hele føles som en behagelig reise mellom Madrugada og Mew. Det er følelser og lidenskap, dog noe uoriginalt og tidvis vel komfortabelt for de erfarne musikerne.

På «Bump» får vi mister Savoy med sin frue i en leken og flørtende låt. Det blir fort kjedelig, i en slags Ephemera-aktig forelskelsesdis hvor bandet heller burde dratt ut på slagmarken, fyrt av litt krutt og markert sin hjemkomst til den norske popscenen. Duetten fungerer langt bedre på «January Thaw». Paul åpner i en Sivert Høyem-preget vokal, før Lauren for noen sekunder er bandets største stjerne. Refrenget er skapt, og skreddersydd til Radio Norges spilleliste i beste sendetid. 

«Shy Teen Suffering Silently» har også litt av de klassiske elementene i lydbildet som drar deg tilbake noen tiår, og den blues-rock-inspirerte gitarsoloen etter knappe to minutter og en anelse skifte i tempo både gleder og fortviler. Mer av dette, Savoy! Selv om låten i sin helhet aldri klarer å sette en tydelig og dynamisk signatur til sitt navn. «We Are The Same Way» og «Sunlit Byways» drukner litt i mengden i et poplandskap som lett kan bli uinteressant. Arrangementene og nærheten føles ekte og skjør, men forutsigbarheten og mangelen på energi og fantasi kveler likevel litt av gnisten og får deg til å ville grave frem en Sex Pistols-låt bare for å få et avbrekk fra det trygge og behagelige.

Savoy avslutter platen med sin beste vokalprestasjon. Hans dype og hemmelighetsfulle røst røsker deg inn et åndelig og folketomt parallelt univers. Du vet hva som skjer. Du vet hvilket ansikt som møter deg rundt neste hjørnet. Men du nyter likevel reisen.

Er du glad i bobler i glasset og ser etter en gledesspreder før festen, kan du like så godt styre unna. Savoy er rødvin, tårer og tomhet. Savoy sitt siste tilskudd til diskografien er ingen fest, men litt brisen blir du likevel.

Terningkast: 4

Anmeldt av Erik Madsen

Av

Erik Madsen

erik@aasanetidende.no

Relaterte saker