Lokalavis for Åsane og omegn!

Minneord:

Kjære, Walther!

Det var 1990. Jeg var 16 år gammel, og hadde fått praksisjobb i sportsredaksjonen til Bergens Tidende.

Det første redaksjonsleder Frank Skadal satte meg til å gjøre en mandags formiddag, var å svare på telefoner. Da det ringte første gang etter bare få minutter, ble jeg møtt av en bestemt stemme som sa «Det e´ Walther, kem e´ du?» «Jeg heter Thomas», svarte jeg litt stutrende, og fulgte opp med «Walther, hvem?». Da kom det kontant: «Vet du ikkje det?».

Dette var min aller første av sikkert langt over 100 samtaler med bergensikonet Walther Olsen. En mann jeg ikke hadde hørt om da jeg begynte hos bergenspressen som uerfaren tenåring med en drøm om en dag å bli journalist. Samtalen ble likevel lang og endte med at «det er godt de får inn skikkelige folk i sportsredaksjonen til Bergens Tidende.» Det ga jo en ung håpefull skribent litt ekstra blod på tann, selv om det var sagt med en liten porsjon humor.

Andre gang jeg snakket med den iherdige og svært så direkte (men alltid krydret med litt munterhet) idrettsentusiasten, Brann-patrioten og politikeren, var da jeg noen måneder i 1995 jobbet i sportsredaksjonen til Bergensavisen. «Hei, det e´ Walther, kem snakker eg med?» «Hallaien Walther, det er Thomas», svarte jeg muntert. Mannen med flere titalls syvfjellsturer på samvittigheten, en hel haug med rekorder og NM-medaljer i friidrett, utmerkelser og tung politisk erfaring, husket selvsagt ikke vår samtale nesten fem år tidligere. Men jeg viste nå svært godt hvem Walther Olsen var, og lot ham slippe unna med den forglemmelsen. Det ble imidlertid mange telefoner mellom undertegnede og Walther våren 1995. Ikke fordi vi kjente hverandre personlig, men fordi Walther jevnlig ringte til byens sportsredaksjoner for å tipse, og komme med sine meninger, kanskje fortelle en historie eller to. Walther tipset ikke bare for å tipse. Han forventet nesten at journalistene skulle løpe. Noen ganger gjorde vi jo det også. Og ble ikke saken fulgt opp, så ringte Walther igjen.

Jeg forlot BA-sporten da jeg begynte fast i Åsane Tidende høsten 1995. Men Walther Olsen var her fortsatt. Han bodde nemlig i Skrenten i Eidsvåg midt i Åsane Tidendes dekningsområde. Og der det var en avis, der var han. I Åsane Tidende kom også Walther Olsen innom redaksjonen titt og ofte, enten for å klage eller for å rose oss. Han hadde alltid med en pakke med smil og delte villig vekk, uansett om det vi hadde skrevet om ham var noe han var fornøyd med eller ikke. Han sørget for å oppdatere oss på det som han mente var viktig, enten det var hans arbeid med Waltherhallen, lysløypen i Munkebotn, Gretes festspill-løp (som han startet sammen med langdistanseesset) eller manglende lys mellom senterområdet og Vestlandshallen. Olsen engasjerte seg i det meste, og han ga seg ikke før han fikk ting gjennomført. Han var sterkt engasjert i spesielt idrett og politikk, og var dessuten på fornavn med folk flest, også oss journalister.

Jeg har personlig latt meg imponere over alt det Walther Olsen har fått til. Han har vært over alt og har hatt en tilsynelatende utrolig energi. Walther var direkte og ofte bestemt, men fikk ting gjort. Han var på brannkamper, ja til og med ofte på Brann sine treninger, Tertnes håndball elite sine kamper i Haukelandshallen og på friidrettsstevner både her og der. Han deltok også selv innen friidretten både i kule og i løpsøvelser, og han elsket det.

Jeg har truffet Walther flere titalls ganger i løpet av de drøyt 27 årene som har gått siden telefonen til BT-redaksjonen. Også etter at hans kone Geirid gikk bort i 2002 snakket han om sorgen til lokalavisen. Det var et hardt slag for Eidsvåg-mannen. Han fortalte da at han tross tapet av sin kjære heldigvis fortsatt klarte å finne glede i idretten, og ikke minst i familien som han satte så stor pris på. Walther fortsatte også å holde seg aktiv og engasjert.

Jeg husker også spesielt godt den gangen han inviterte undertegnede på lunsj i Skrenten fordi Liv Grethe Skjelbreid skulle stikke innom. «Kanskje dere kunne få en prat med henne før sesongen», sa Walther. Liv Grethe kom, det gjorde også Dag Bjørndalen og Raphael Poiree. Walther stod på kjøkkenet og stekte karbonader. Vi fikk god tid med verdenseliten i skiskyting. Dette sier mye om Olsen. Han kjente folk flest, og folk flest kjente Walther. Selv Kjell Magne (Bondevik red. anm.) var på fornavn med den fargerike Gular-løperen og tidligere Krf-politikeren.

Mitt aller siste møte med Walther var i 2015. Det var få dager før hans 90-års feiring 8. november. Walther Olsen var fortsatt litt preget etter en fallskade, men var 100 prosent motivert til å komme seg opp og av gårde. Han skulle nemlig starte treningen til NM i friidrett for veteraner til sommeren. Planen var å delta i kule og på 100 meter. Vi pratet sammen i to timer, noe som resulterte i forsideoppslag i Åsane Tidende. Walther var glad i å prate. Han snakket om tider og ramset opp telefonnumre. Tross sine ni tiår, hadde han en formidabel hukommelse. Det ble flere telefonsamtaler etter dette.

I april 2018 falt Walther Olsen og knakk lårhalsen da han skulle sette seg på en benk like utenfor boligen sin på Flaktveit. Han ble lagt inn på Midtbygda sjukeheim. Datteren Gunhild Tyse forteller at familien hele tiden håpet å få Walther på beina igjen. Olsen var til stede under Trond Mohn-Games på Fana stadion i august, men det var siste gang han var på et friidrettsstevne. Han hadde et håp om å komme seg på brannkamp igjen. Dessverre ble han aldri så bra.

Walther Olsen døde mandag 7. januar. Han var en mann store deler av byen vår, idrettsutøvere, folkevalgte og minst undertegnede ikke kommer til å glemme.

Det var en ære å kjenne deg, Walther Olsen.

 

Thomas Gangstøe,

redaktør

            

Walther Olsen bisettes fra Eidsvåg kirke 17. januar klokken 12.00.

Av

Thomas Gangstøe

thomas@aasanetidende.no

Relaterte saker